Dyrene på gården
Dyrene på gården var små og nøysomme, og av en annen type enn dagens husdyr. Kyrne var av en helt annen rase, de var som Lyngshesten, små og nøysomme, og kunne utnytte utmarksbeitet like godt som geita i fjellet. De ga ikke så mye melk som dagens kyr gir, men de ga nok til det folkene på gården trengte. Sauene var også hardføre, og ga melk, ull og kjøtt.
Hesten var viktig på gården. Bygdene langs Lyngenfjorden har gjennom generasjoner vært kjerneområdet for Lyngshesten. Den ble brukt til transport av folk vinter som sommer, til kløv og til hjelp i jordbruket.
Om Lyngshestens opprinnelse vet man lite, men det er ganske klart at rasen kom fra øst, gjennom Russland – kanskje helt fra Asia. Ifølge myter var det en gren av denne hesterasen Djengis-Khan og hans menn benyttet på 12-1300-tallet. Hesterasen regnes for å være en ponni. Den er tettbygd og er kjent for å ha sterke bein og hover. Hestene fra Lyngenområdet var kjent for sin gode kvalitet, og føll ble ofte brukt som byttemiddel på Skibotnmarkedet. Man tok også med seg føll til Nordland som byttemiddel mot båter.
Husdyrene fikk navn etter utseendet, fødselstid, farge på pelsen og gemytt. Navnene var samiske, noen bar preg av finsk eller norsk påvirkning.
- Eksempel på kunavn: Girja (når flekkene var uregelmessige i størrelse og form), Čoarvva (når kalven av ei hornløs ku vil få horn), Marsa (født i mars etc.).
- Sauenavn hadde ofte fuglenavn som Gáhkkor (lom), Goalsi (and), Cágan (tjeld).
- Hundenavn ble ofte bestemt av farge og kunne være: Girjo, Čáhppe, Bávbbis, Snávgi.
- Av hestenavn kunne det være Cirga (var sprek), Ráissot (henta fra Nordreisa), Ruokso (rød i fargen), etc.
Etter hvert ble de samiske og finske navnene fornorska, og man begynte å kalle husdyrene med norske navn, slik som i dag. Likevel var det vanlig å kalle sauene Rypa, Haren o.s.v. helt til våre dager.
Om høsten når dyrene kom innomhus, hadde de behov for anna næring. For å drøye på foret ble det kokt løyping på grua inne i fjøsgammen. I denne blandinga var det fiskehoder og anna fiskeavfall, tang og tare, poteter, gammelt sennagress og rugmel.
Kyrne fikk hver sin bøtte av løypinga, med tørt høy og vann etterpå. Hesten fikk komte poteter i tillegg til høyet, noen ganger også rugmel. Sauene fikk tørt høy som for inne, og seljekvister ute. De beita ute på marka utover høsten og var også ute om vinteren hvis det var bra vær.
For 100-150 år siden var det en stor rovdyrstamme i kyststrøkene som Kåfjord, her fantes både ulv og bjørn, gaupe og jerv. Husdyrene ble derfor ikke sluppet på beite uten tilsyn, og det var også vanlig å ha dyrene i grind.
