Ungene

De største barna var flinke å hjelpe til med de minste. Naturen var en stor lekeplass, og ungene lekte med ting de fant ute – skjell, steiner etc. De hadde også hjemmelaga leker av tre, som dukker, båter etc.

Noen av lekene var å munke (kaste 5 småstein med handa), krokere (steinlek), gilpe (vippe pinne), leke riebangárdi (fange hverandre i labyrint laga på sne eller av stein), dában og juovlastállu (kle seg ut, gjerne med maske i juletida, og kreve «skatt» av bygdefolket).

Ellers fantes også flere typer ballspill (guohpebállu, seaidnebállu) – noen ble lekt for å vinne, noen kun for fellesleken sin del. Blindebukk (čalmmehis stállu) ble også lekt i gamle dager. En gammel lek kalt forundringsstol (gielisbeaŋkka nalde čohkkát), ble også lekt av voksne. Andre leker var ringspill (jorbastallan), gjemme stein (geađggi čiehkan) og sáhkku. Det var også vanlig med flere typer kortspill.

To jenter leker bondgård i Skibotn, 1927.

De voksne var ofte med og leke. Det var populært å leke gjømt og å kle seg ut for å skremme andre. Barn og voksne kunne samles på kjøkkenet om kveldene, noen sittende, andre liggende foran den varme ovnen, og fortelle gamle historier og eventyr.

Rektor ved lærerskolen i Tromsø, Just Qvigstad, samla inn ca. 250 samiske eventyr og sagn fra Lyngenområdet. Disse er utgitt som bok med norsk oversettelse. Mange av eventyrene forteller om dyrene og deres samtaler, men de fleste er om skrømt og dødninger, troll, jiehtanas, og om stállu og om hvordan samene lurte tsjudene, et røverfolk fra øst, utfor stup og på andre måter. Det lever fremdeles folk som mener at de har sett eller hørt underjordiske, háldi.

To gutter leker med kjelke med plog på Holmenes. Den ene sitter på som tyngde, 1951.
Tre barn i fjæra i Olderdalen sammen med sin bestefar Stefanus Pettersen. Han var bonde, fisker og predikant, og innvandret i sin ungdom fra Naimakka, 4 mil fra Karesuando, på svensk side av grensa, 1943.