Fremveksten

De første utsendingene fra prost Lars Levi Læstadius kom til Skibotn i 1848. Det var Antin Pietin og Juhani Sikkavuopio, den ene reindriftssame og den andre nybygger, begge fra Karesuando. De fulgte datidens transportåre fra innlandet, veien til Skibotnmarkedet. Det hører med til historien at de ikke var ønsket på Skibotn. Dette skyldtes kanskje at ryktet gikk foran dem om at vekkelsene i Karesuando var å betrakte som den rene galskapen. Fra Skibotn tok de seg med båt til Elsnes, der den første ble frelst. Siden tok de seg til Elvevoll, og fortsatte sin misjon der. Med dette korte og dramatiske besøket var grunnlaget skapt for spredningen av læstadianismen, en bevegelse som etablerte seg som både en åndelig og kulturell institusjon i Nord-Troms.

Læstadianismen

Antin Pietin og Juhani Siikavuopio reiste tilbake til Karesuando om Skibotn. Men de ville ikke forlate Skibotn uten å synge en salme. Det fikk de lov til. Fra en stein. Senere kom de ofte tilbake. Siikavuopio døde tidlig. Pietin ble et fast innslag på Skibotnmarkedet. Der ble det spesielt i novembermarkedene holdt forsamlinger, en tradisjon som fremdeles holdes i hevd. I begynnelsen fant disse sted i hjemmene til folk. Huset til “Pohjanen Niku” i markedsgata er det mest kjente stedet. Antin Pietin tok initiativet til en innsamlingsaksjon for å bygge eget forsamlingshus. Det stod ferdig i 1895, på det stedet der Antin Pietin sang fra steinen.

Pietin

Læstadianismen spredte seg over hele Nord-Norge. I de første 50 år etter vekkelsen startet, var det en ganske samlet bevegelse. I mens kom det nye predikanter til, med sterke meninger og personligheter. En av de mest kjente var Erik Johnsen. Han skulle få avgjørende betydning for bevegelsen. Johnsens sterke betoning av dåpshandlingen som frelse fra arvesynden brakte han i lærestrid med Ofoten læstadianerne. Som samlingsskikkelse for Læstadianerne i Lyngen og Nord-Troms utviklet det seg med han ei egen grein kjent som Lyngen-retninga. Senere fikk den navnet Den Luthersk-Læstadianske Menighet

Johnsen var en karismatisk personlighet og var etterspurt som leser. Han reiste mye, og dette brakte han i kontakt med læstadianere i Vadsø og Alta. Her finnes det også grener av Lyngsretninga i dag.

I vekkelsens første fase appellerte den spesielt til den samiske og kvenske befolkning på hele Nordkalotten. En av grunnene til dette er at både Lars Levi Læstadius og hans etterfølgere brukte lokalbefolkningens språk og en symbolikk knyttet til folks dagligliv. Folk kjente seg igjen. En annen grunn er at predikantene gikk løs på en del av de sosiale problemene og urettferdighetene på denne tiden. Predikantene talte høyt om hykleriet hos presteskapet som talte Guds ord og samtidig solgte brennevin. Alkoholmisbruk var på den tiden et sosialt problem som førte en ekstra byrde til fattigdom og armod. Predikantene opphøyde vanlige folks sjøloppfattelse i det de sa at et enkelt liv i nøysomhet gjorde det lettere å slippe inn i guds rike.

Læstadianerbevegelsen ble i perioder betraktet med mistenksomhet. Bevegelsens fleretniske karakter skapte frykt blant norske autoriteter for at det skulle bli spredt storfinsk propaganda blant tilhørerne og dermed skape grobunn for finsk innflytelse. Menighetene ble nøye observert. Biskop Berggrav, selv en sentral aktør i overvåkinga av læstadianerne, foretok innvielse av Skibotn forsamlingshus til kirkebygg i 1932. På tross av dette hadde bevegelsen også appell til “den norske befolkning”.

Fra 30-tallet stabiliserte den læstadianske bevegelse seg som en av de mest innflytelsesrike og retningsgivende innefor religiøst og endog lokalpolitisk liv i lokalsamfunnene i Nord-Troms. Da markedet opphørte i 1954-55 fortsatte læstadianerne å holde forsamlinger i november.

Se også Roald E. Kristiansens sider om Læstadianismen.

Læstadianismen

Klikk på bildet for en større versjon