Retninger

Nord-norsk læstadianisme.

Av Roald E. Kristiansen

Presten og vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius’ fremste ønske var å vekke folket til en levende kristen tro. Fra hans eget åndelige gjennombrudd i 1844 frem til hans død i 1861, arbeidet han utrettelig for å virkeliggjøre sitt mål.

Sammen med seg hadde han mange medarbeidere. Den viktigste av dem var Johan (Juhani) Raattamaa (1811-1899). Han virket som kateket og lærer, og ble den sentrale leder for vekkelsen etter Læstadius. Han er blitt beskrevet som læstadianernes “uinnvidde biskop” fordi han var dyktig til å oppmuntre, legge til rette og lede vekkelsesarbeidet. Hans lederposisjon var ubestridt, og så lenge han levde holdt han i stor grad vekkelsesbevegelsen samlet. Riktignok utviklet det seg allerede mens Raattamaa levde et visst skille mellom de læstadiansk troende i Nord-Finland og den østlige delen av Nord-Sverige på den ene siden, og den vestlige delen av Nord-Sverige på den andre siden. De to gruppene fikk tilnavnet østlæstadianere og vestlæstadianere, og man sier ofte at den første har en mer åpen og evangelisk form, men den andre er mer innadrettet og etisk streng (“lovisk”).

Etter århundreskiftet (1900) kom det frem nye spenninger innen vekkelsen som etter hvert førte til splittelser i bevegelsen, ikke minst på grunn av uenighet om hvordan vekkelsen skulle ledes og hvem som skulle stå i ledelsen. Ofte fulgte de troendes flokk sine lokale predikanter og deres oppfatninger i spørsmål om rett lære. Til grunn for splittelsene finner vi derfor såvel uenighet om organisasjon og lærespørsmål, som personlige motsetninger mellom vekkelsens ledere. Det er ikke lett å gi noen enkel oversikt over de ulike splittelsene og deres bakgrunn. I Norge kan man likevel med en viss forenkling si at vi har tre hovedgreiner innenfor læstadianismen:

  • De førstefødte som har sitt tyngdepunkt i Ofoten og Lofoten
  • Lyngen-retningen med tyngdepunkt i Nord-Troms (på 1990-tallet ble Lyngen-retningen delt i to)
  • Alta-retningen med tyngdepunkt i Vest-Finnmark.

Totalt regnes det med at 300-400.000 personer hører til innenfor den læstadianske bevegelsen.

Kilder

Apelthun, Fritjof: Av tro til tro, Fjell, Appel forlag 1992.
Mellem, Reidun: Læstadianismen, Oslo, Institutt for kristen oppseding 1978.
Aadnanes Per M: Læstadianismen i Nord-Noreg, TANO 1986.
Havdal, Olaf: Læstadianerne. Trondheim, Rune Forlag 1977.
Markusson, Andreas: Han som kjempet mot mørket, Oslo, Aschehoug 1937.
Aadnanes, Per M.: Læstadianismen i Nord-Noreg, Oslo, TANO 1986.
Westeson, Hjalmar: Ödemarksprofetens lärjunger, Stockholm, Svenska kyrkans diakonistyrelses bokförlag 1922.

Boreman, Per: Læstadianismen, Stockholm, Svenska kyrkans diakonistyrelses bokførlag 1953.
Karlsen, Anton: Den læstadianske bevegelses historie i Ofoten og Lofoten, Beisfjord 1986.
Sivertsen, Dagmar: . Læstadianismen i Norge, Oslo, Land og kirke 1955
Laitinen, Aatu: Minnen från lappmarkens kristendom, Haparanda, Carex 1980.
Dahl, Tor Edvin: Guds hunder, læstadianismen og samene, Oslo 1979.