Djupvik

Funnbeskrivelse

C 3505 er enkrumrygget huløksav svart stein. C 3506 er et mulig dor i svart stein, mens C 3507 er en meisel/øks i svart stein. Funnet stammer fra en steinalderboplass.

 

Hvordan funnet ble avdekket

Alle de andre funnene fra Kåfjord har et Ts nummer. Det betyr rett og slett at funnene ligger ved Tromsø Museum. Disse tre funnummerene begynner med C. Med andre ord finners man ikke disse funnene på Tromsø Museum, men i Oslo.

Grunnen til at disse funnene ligger i Oslo, var at de ble funnet så tidlig som i 1864 eller tidligere. Tromsø Museum ble først opprettet i 1872. Før dette fantes det ingen museer i Nord-Norge, og funn som ble sendt inn, ble følgelig sendt til Oslo.

Så mye mer informasjon er det ikke om funnet. Frem til 1954, da Peder Bratland sendte inn ei steinøks fra Brattland av Lagnes, var imidlertid disse tre gjenstandene de eneste løsfunnene som var kjent fra Kåfjord kommune.

En tegning av den ene øksa fra Djupvik er imidlertid tatt med i Gabriel Gustafson klassiske bok, Norges oldtid, fra 1936. Tegningen sees øverst på siden.

 

Generelle arkeologiske opplysninger om krumryggede huløkser

Det er ikke lett å si hvor gammel denne typen økser er, da kun en er fremkommet under en arkeologisk utgraving med en datering på ca. 4600 f. Kr. ut fra strandlinjedatering. Denne øksa ble utgravd av Povl Simonsen på Vatnan i Hammerfest kommune. Ut fra annet materiale som dukket opp under denne utgravingen, er en datering på 4000-3000 f. Kr. sannsynlig. Lars Børge H Myklevoll (1998: 71) daterer denne gruppen økser generelt til perioden mellom 5000-3000 f. Kr.

Spissnakkende ovale økser er den eldste typen slipte steinøkser vi kjenner. I Kåfjord er det ikke sendt inn noen slike økser. Imidlertid finner vi flere eksemplarer av senere øksetyper.

I perioden mellom 5000-3000 f. Kr. var to ulike typer økser vanlige, nemlig krumryggende huløksene og de spissnakkete trinnøksene. Funnene av disse øksene er konsentrert om sund og fjorder. Krummryggende huløkser finner man også lenger inn i landet. Man har til og med funnet ei krumrygget huløks på Finnmarksvidda. Den spissnakkete trinnøksa har en ikke funnet noen av langt inne i landet, men flere er funnet i kystnære innlandsområder, gjerne langs elvedalfører.

Rundt 5000 f. Kr. viser endringer i den materielle kulturen av kystsamfunnene i Nord-Norge gjennomgikk endringer. Blant annet begynte man nå med flatehuggingsteknikk og man startet med å lage slipte skifergjenstander. Det er også på denne tiden at helleristningene i Alta begynte å bli laget.

Før dette tidspunktet der det ut til at innlandsområdene i Finnmark bare ble sporadisk utnyttet, men på slutten av eldre steinalder ser det ut til at det blir en mer permanent bosetting i de indre områdene. Hvor disse bosetterne kom fra, fra Finland eller fra kystområdene, er vanskelig å si. Uansett hvor de kom fra, livet i innlandet gjorde at de etter levde på en annen måte enn de som bodde på kysten.

Økser er bare en måte å signalisere at man er ulik andre på, på lik måte som kofte og bunad også signaliserer ulik tilhørighet. Men mens klær og annet organisk materiale i stor grad er råtnet, er øksene rester etter den ulike materielle kulturen disse gruppene hadde.

Den spissnakkende trinnøksa har en noe mer kystorientert utbredelse, mens den krumryggende huløksa peker mer mot innlandet. Dette bildet styrkes også når man ser på hvor lignende økser forekommer. Økser som ligner på de spissnakkende trinnøksene finner man på Vestlandet omtrent på samme tid. De krumryggende huløksene var også vanlige i blant annet Finland, i Suomusjävrikulturen, ca. 8300- 5200 f. Kr.

Økser har nok vært gode all-roud redskaper for tyngre oppgaver, om det har vært trearbeid, slakting eller til fjerning av hår og pels på huder.

Vil du lese mer om økser:

Lars Børge H Myklevoll (1998): Bergartsøkser i Nord-Norge. Forslag til klassifisering, kronologi og tolkning. Stensilserie B nr. 50, Institutt for arkeologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.