Lagnes og Langnesbukt
Funnbeskrivelse
Fra et relativt lite område er det til sammen funnet hele 4 økser og økseemner. Ts. 5063 er en tverrøks funnet på Brattland av Langnes. Ts. 5103 er et økseemne av skifer funnet i Langnesbukt. Ts. 8718a er en trinnøks og Ts 8718b er en Rovaniemihakke funnet på Bakketun. Ts. 5063 er en trinn tverrøks av grågrønn bergart fra yngre steinalder. Øksa er 21 cm lang, 4,6 cm bred over eggen og 3,65 cm midt på. Øksa veier 409,4 gram.
Hvordan funnet ble avdekket
Denne øksa ble sendt inn av Peder Bratland, som fant øksa i forbindelse med nybrott rundt 30 cm under torva.
Fra opprettelsen i 1872 og flere tiår fremover var Tromsø Museums arkeologiske avdeling dårlig bemannet. Gutorm Gjessing var faktisk den første fagmannen som var ansatt i fast, full stilling ved Tromsø Museum. Han tiltrådte så sent som i 1936.
Imidlertid hadde museet hatt bestyrere også tidligere, som gjerne skjøtte denne jobben på frivillig basis ved siden av sine lærerjobber. Men forholdene var ikke enkle.
Etter at bestyrer Olaus M. Nicolaissen døde i 1924, sto stillingen som bestyrer for oldsaksamlingen ved Tromsø museum vakant i flere år. Det fantes ingen midler, og museet ytret ønske om å få bevilgninger til en «statsarkeolog» som kunne ta opp arbeidet etter Nicolaissen, men uten hell.
Imidlertid begynner vi nå å se konturene av tillitsmannsystemet, som skulle ble viktig for både museets og arkeologien i landsdelen i mange tiår fremover. Mens Tromsø Museums arkeologiske avdeling sto ubemannet, kan man i Tromsø museums årsberetning for 1927-28 (:9-12) spore en viss aktivitet. Edvard J. Havnø, fisker, selvlært naturforsker og amatørarkeolog, ga da en innberetning om en studiereise til Steigen og Leines. I årene som fulgte foretok han på stipend nye reiser i landsdelen. Havnø opprettholdt den arkeologiske aktiviteten i landsdelen inntil Gjessing gjorde sin inntreden. I Tromsø museums årsberetning for året 1936-37 (:10) blir Havnø for første gang omtalt som tillitsmann. Tilitsmannsordningen var med andre ord etablert, og Havnø hadde fått selskap av ni andre frivillige. Det ble videre uttrykt optimisme med hensyn til hva ordningen kunne oppnå: «Det er et godt håp om at tillitsmannsorganisasjonen skal kunne utbygges til en meget viktig og ganglig ledd i avdelingens arbeide i distriktene.» (Tromsø museums årsberetning for året 1936-37:11).
I årene som fulgte fortsatte museet å rose tillitsmennene og det ble fremhevet at ordningen fungerte godt. Nye tillitsmenn kom stadig med. I året 1938-1939 var det til sammen 33 tillitsmenn som dekket områdene fra Lurøy i sør til Sør-Varanger i øst (Tromsø museums årsberetning for året 1938-39:10). Antallet tillitsmenn holdt seg rimelig stabilt inntil midten av 1950-tallet. I 1954-1955 var tallet 36 (Tromsø museums årsberetning for året 1953-54:19), mens det hadde steget til hele 62 personer året etter (Tromsø museums årsberetning for året 1954-55:25).
Fra Nord-Troms hører vi fra tillitsmenn som Henrik Reiersen, K. Seljevåld og telegrafbestyrer Johan Utheim.
I Tromsø museum årsberetning for året 1954- 55 omtales Peder Bratland som en av Tromsø Museums tillitsmenn. Funnet av ei steinøks ser ut til å starte hans virke, for Brattland skulle sende inn flere funn til Tromsø Museum i årene som fulgte.
Funnet av denne øksa ble stått opp i avisa Tromsø i 1954. I overskriften kan man lese at ei 4000 år gammel steinøks er funnet i Kåfjord på gården Brattland mellom Olderdalen og Birtavarre.
Peder Brattland forteller til avisa at han fant øksa da han var i ferd med å ta opp beitemark på bruket. Brattland kunne også fortelle at det for noen år siden var funnet ei jernøks i ei gammetuft på en av eiendommene i nærheten.
Etter oppslaget sendte avisa øksa inn til Tromsø Museum. Den 3. februar 1954 får Bratland svar fra Povl Simonsen, som takker for funnet og ber om nærmere opplysninger om funnstedet. Det får Simonsen fra Brattland, som skriver:
«Den øks som de skriver om er om lag 4300 år gammelt; fant jeg om lag 300 meter over sjøen, 25-30 cm under græsstorva. Videre kan jeg fortælle. Da jeg var 18-20 år gammel (nu er jeg snart 64) fant jeg en «guldring» i potetåkeren; av fasong var den bred. Da jeg betraktet den gikk den op i loddingen. Den hadde vistnok også været længe i jorgen. Den var om lag 200 meter fra sjøen. For 3 år siden fant jeg en øks, men den er vistnok ikke so gammel efter mitt skjønn. Gården min er 12 br. 3 og er meget bratt og bakket. Dette er nu de oplysningher de vilde ha. Ved en senere anledning, jeg høves komme til Tromsø tenker je besøke Museet, og håper jeg da også får se de forskjellige ting. Kanskje jeg da kan fortelle mer om gammle ting her og der. Jeg takker nu for all opmerksomhet.»
LAGNESBUKT
Funnbeskrivelse
Ts. 5103 er et økseemne av rødbrun skifer fra yngre steinalder. Emnet er 19,3 cm langt, 7,8 cm bredt og 4,4 cm tykt. Emnet veier 938,1 gram og har en fure i den ene kortenden.
Hvordan funnet ble avdekket
Dette økseemnet ble innlevert av Håkon Rundberg fra Lagnesbukt i september 1952. Øksa kom frem under pløying på ca 25 cm nede i bakken. Funnstedet for denne øksen er bare rundt 500 meter fra Ts 5063.
I september skriver Povl Simonsen til Håkon Rundberg:
«Jeg skriver til Dem for å bringe Dem muséets beste takk for den steingjenstand De leverte her i vår. Det er et emne til en skiferøks, som aldri er blitt ferdig. Den er fra yngre steinalder, for ca. 2-4000 år siden. Vi er derfor glad for den her. Den forteller jo sitt om både steinalderens håndverksteknikk og Kåfjords bosetningshistorie.»
BAKKETUN, LANGNESBUKT
Funnbeskrivelse
Ts. 8718a er en spissnakket trinnøks av grønnstein. Øksa er 14,5 cm lang, 14,5 cm bred og 3,55 cm tykk. Den veier 224,5 gram.
Hvordan funnet ble avdekket
Denne øksa ble funnet i et potetland av Steinar Gamst i 1992. Imidlertid er ikke dette den eneste gjenstanden fra steinalderen som er funnet på gården. På 1930-tallet ble det funnet to andre gjenstander. Ut fra beskrivelsen i avisoppslag i Framtid i nord ser disse også ut til å kunne være økser. Disse to øksene har imidlertid gått tapt.
Funnbeskrivelse
Ts 8718b er en Rovaniemihakke av grønnstein. Den er 35,3 cm lang, makimalt 9,8 cm bred og 2,68 cm tykk. Den veier 1105,4 gram.
Hvordan funnet ble avdekket
Denne Rovaniemihakken stammer også fra gården til Steinar Gamst. Den ble funnet i 1994. Da arbeidet Gamst med å ta ut torv i forbindelse med byggingen av Husfliden i Birtavarre.
Av avisartikkelen i Framtid i Nord sier Povl Simonsen om denne øksetypen, av Simonsen kalt spissvåpen, at det er enestående:
«Om det finnes flere slike funn, må det være i Nord-Finland eller Sverige.»
Imidlertid har flere liknende økser blitt funnet senere. Sommeren 2005 fant for eksempel arkeologistudent Steinar Nymo en liknende øks på Hamneidet i Nordreisa kommune. Nymo har her foretatt en midre utgraving og intensiv rekognoseringi forbindelse med hans masteroppgave i arkeologi.
Generelle arkeologiske opplysninger om spissnakkete trinnøkser
(Ts 5063 og Ts 8718 a fra Langnes)
I følge Lars Børge H. Myklevoll (1998: 22) og Gutorm Gjessing (1954: 31) er dette den mest valige øksetypen i Nord-Norge, med minst 113 stykker.
Til tross for det store antallet, har ingen blitt avdekket under arkeologiske utgravinger. Dateringene av øksene må derfor i stor utstrekning basere seg på strandlinjedatering.
Ut fra strandlinjedatering ser øksene ut til å ha vært i bruk i perioden ca. 5000-3000 f. Kr., med et tyngdepunkt rundt 4500 f. Kr. (Myklevoll 1998: 69).
Spissnakkende ovale økser er den eldste typen slipte steinøkser vi kjenner. I Kåfjord er det ikke sendt inn noen slike økser. Imidlertid finner vi flere eksemplarer av senere øksetyper.
I perioden mellom 5000-3000 f. Kr. var to ulike typer økser vanlige, nemlig krumryggende huløksene og de spissnakkete trinnøksene. Funnene av disse øksene er konsentrert om sund og fjorder. Krummryggende huløkser finner man også lenger inn i landet. Man har til og med funnet ei krumrygget huløks på Finnmarksvidda. Den spissnakkete trinnøksa har en ikke funnet noen av langt inne i landet, men flere er funnet i kystnære innlandsområder, gjerne langs elvedalfører.
Rundt 5000 f. Kr. viser endringer i den materielle kulturen av kystsamfunnene i Nord-Norge gjennomgikk endringer. Blant annet begynte man nå med flatehuggingsteknikk og man startet med å lage slipte skifergjenstander. Det er også på denne tiden at helleristningene i Alta begynte å bli laget.
Før dette tidspunktet der det ut til at innlandsområdene i Finnmark bare ble sporadisk utnyttet, men på slutten av eldre steinalder ser det ut til at det blir en mer permanent bosetting i de indre områdene. Hvor disse bosetterne kom fra, fra Finland eller fra kystområdene, er vanskelig å si. Uansett hvor de kom fra, livet i innlandet gjorde at de etter levde på en annen måte enn de som bodde på kysten.
Økser er bare en måte å signalisere at man er ulik andre på, på lik måte som kofte og bunad også signaliserer ulik tilhørighet. Men mens klær og annet organisk materiale i stor grad er råtnet, er øksene rester etter den ulike materielle kulturen disse gruppene hadde.
Den spissnakkende trinnøksa har en noe mer kystorientert utbredelse, mens den krumryggende huløksa peker mer mot innlandet. Dette bildet styrkes også når man ser på hvor lignende økser forekommer. Økser som ligner på de spissnakkende trinnøksene finner man på Vestlandet omtrent på samme tid. De krumryggende huløksene var også vanlige i blant annet Finland, i Suomusjävrikulturen, ca. 8300- 5200 f. Kr.
De spissnakkende trinnøksene har nok vært all-round økser siden de både har rett-, tverr- og hulegg. Økser har nok for øvrig vært gode all-roud redskaper for tyngre oppgaver, om det har vært trearbeid, slakting eller til fjerning av hår og pels på huder.
Generelle arkeologiske opplysninger om økseemner
(Ts 5103fra Langnes)
Siden dette er et emne er det vanskelig å si så mye om dette økseemnet. Imidlertid ligner den på type som var vanlig i de eldste delene av yngre steinalder. De funnopplysningene som er gitt om øksa, angir at den ble funnet 25-30 meter over havet.
Siden isen begynte å smelte etter siste istid, har landet hevet seg. Siden økseemnet er funnet nokså høyt over vannkanten, tyder dette på at øksa kan være mellom 5000-7000 år gammel ut fra strandlinjedatering.
Generelle arkeologiske opplysninger om Rovanniemihakke av grønnstein
(Ts 8718 b fra Langnes)
I Norge kalles denne typen økser for Rovanniemihakker. Denne øksetypen har en ellers funnet mange av i Finland og Sverige, i begge land særlig rundt de nordlige delene av Bottenviken. I Finland og Sverige kalles øketypen for Norrbotniske redskaper.
Prototypene av denne øken ble laget av en grønnstein som ble hentet fra en brudd i Tornedalen, og øksetypen har spredt seg ut fra dette området.
Øksene dateres fra perioden rundt 5000 f. Kr. og var i bruk frem mot begynnelsen av tidlig metalltid, rundt 1800 f. Kr.
Arkeologer har lansert flere teorier om hva øksene har vært brukt til. De er store og kraftige, og har derfor nok vært brukt til tyngre arbeidsoppgaver som å hakke is. På boplasser har man funnet fragmenter av slike økser. Det tyder på at de har vært i praktisk bruk, og ikke bare vært til «stas».
Vil du vite mer om strandlinjedatering:
Besøk Jakob J. Møllers hjemmeside.
Vil du lese mer om økser:
Lars Børge H Myklevoll (1998): Bergartsøkser i Nord-Norge. Forslag til klassifisering, kronologi og tolkning. Stensilserie B nr. 50, Institutt for arkeologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.
Gutorm Gjessing (1942): Yngre steinalder i Nord-Norge. Institutt for sammenlignende kulturforskning. Ser. B, XLI.
