Nyvoll

Funnbeskrivelse

Ts. 7322 er en jernøks fra middelalderen. Øksa har skjegg og fortykket eggparti. Bredden over eggen er 15,25 cm, skafteholkens lengde 14,75 cm, mens øksens lengde er 19,25 cm.

Hvordan funnet ble avdekket

I 1966 ble jernøksa sendt inn til Tromsø Museum. Edith Nilsen fra Samuelsberg kunne gi følgende opplysninger:

«Jeg fant den på gården Nyvoll gnr 31 bnr 8 ca 4 km fra sjøen og ca 40-50 meter fra veien som går oppover dalen. Jeg fant den i en potetåker som er pløyd opp av gammel eng. Og der går fortelling om at det er sådd korn i «gamle dager»; og at det har stått ei tømmerhytte, hvori de brygget kornbrennevin. Da jeg flyttet dit i 1938 var der mange synlige tufter der. Nu er jo alt pløyd opp.»

Povl Simonsen ved Tromsø Museum kunne på si side opplyse om at øksa stammet fra middelalderen og var 600-800 år gammel.

Generelle arkeologiske opplysninger om øksetypen

Jernøkser fra jernalder og vikingtid vet arkeologer en hel del om. I tillegg til selve funnene, er økser også omtalt i den norrøne litteraturen. Her blir man kjent med en rekke former for økser og deres bruk. Hovedsakelig kan man imidlertid dele dem inn i tre hovedgrupper; håndøks, breiøks og skjeggøks.

Håndøksa er en lett enhåndsøks. Den var nok i mange tilfeller flerfunksjonell og kunne brukes både som våpen og redskap. Breiøksa har et bredt blad som smalner av mot skafthullet. Øksa fra Nyvoll er imidlertid ei skjeggøks. Økser av denne typen har et blad som har en kraftig innsvang. Dermed ser det ut som om eggen har et slags skjegg. Økser med slike skjegg er rene våpenøkser. Skjeggøkser var vanlige i både vikingtid og middelalder. I Kongsspeilet kan man lese at langskaftede skjeggøkser var spesielt nyttige ved kamp til sjøs.

For mer informasjon om økser:

Nøttveit, O.-M.2000. Middelalderske våpenfunn fra Vestlandet. Hovedfagsoppgave i arkeologi med vekt på Norden, Universitetet i Bergen.