Solbakken av Sandmælen

Funnbeskrivelse

Ts. 8000 er en krumrygget huløks av bergart med mørke tegninger. Øksa er noe skadet, antagelig ved bruk, i egg og nakke. Øksa er 11,5 cm lang, maksimal bredde er 2,1 cm og den er 1,92 cm høy. Den veier 52,2 gram.

 

Hvordan funnet ble avdekket

Øksa ble funnet av Peder Solbakken. Han hadde med seg gjenstanden sørover under evakueringen i 1944. Peder Solbakkens sønn fikk så gjenstanden, som videre ble gitt til Magne Mikalsen. Mikalsen sendte den så inn til Tromsø Museum. I et brev fra Mikalsen i 1980 går det imidlertid frem at Solbakken hadde et meget sterkt ønske om at gjenstanden burde oppbevares i Samuelsberg.

Om selveøksa kunne Povl Simonsen opplyse at den var et meget interessant steinalderfunn fra ca. 3000-2000 f.Kr. Simonsen skriver i sitt brev at «det enten er handlet til Nord-Norge fra området Kalix-Rovaniemi eller er brakt til Kåfjord av innvandrere derfra. Det siste er visst tilfelle for funn fra Bardu, Målselv, Kautokeino, Karasjok, Pasvikdalen, mens det første vel oftest er tilfelle med slike gjenstander ute fra kysten. Kåfjord er nok et grensetilfelle, så der tør vi ikke avgjøre om meiselens siste eier var en «skiferkulturmann» eller en «botnisk mann».»

 

Generelle arkeologiske opplysninger om krumryggende huløkser

Det er ikke lett å si hvor gammel denne typen økser er, da kun en er fremkommet under en arkeologisk utgraving med en datering på ca. 4600 f. Kr. ut fra strandlinjedatering. Denne øksa ble utgravd av Povl Simonsen på Vatnan i Hammerfest kommune. Ut fra annet materiale som dukket opp under denne utgravingen, er en datering på 4000-3000 f. Kr. sannsynlig. Lars Børge H Myklevoll (1998: 71) daterer denne gruppen økser generelt til perioden mellom 5000-3000 f. Kr.

Spissnakkende ovale økser er den eldste typen slipte steinøkser vi kjenner. I Kåfjord er det ikke sendt inn noen slike økser. Imidlertid finner vi flere eksemplarer av senere øksetyper.

I perioden mellom 5000-3000 f. Kr. var to ulike typer økser vanlige, nemlig krumryggende huløksene og de spissnakkete trinnøksene. Funnene av disse øksene er konsentrert om sund og fjorder. Krummryggende huløkser finner man også lenger inn i landet. Man har til og med funnet ei krumrygget huløks på Finnmarksvidda. Den spissnakkete trinnøksa har en ikke funnet noen av langt inne i landet, men flere er funnet i kystnære innlandsområder, gjerne langs elvedalfører.

Rundt 5000 f. Kr. viser endringer i den materielle kulturen av kystsamfunnene i Nord-Norge gjennomgikk endringer. Blant annet begynte man nå med flatehuggingsteknikk og man startet med å lage slipte skifergjenstander. Det er også på denne tiden at helleristningene i Alta begynte å bli laget.

Før dette tidspunktet der det ut til at innlandsområdene i Finnmark bare ble sporadisk utnyttet, men på slutten av eldre steinalder ser det ut til at det blir en mer permanent bosetting i de indre områdene. Hvor disse bosetterne kom fra, fra Finland eller fra kystområdene, er vanskelig å si. Uansett hvor de kom fra, livet i innlandet gjorde at de etter levde på en annen måte enn de som bodde på kysten.

Økser er bare en måte å signalisere at man er ulik andre på, på lik måte som kofte og bunad også signaliserer ulik tilhørighet. Men mens klær og annet organisk materiale i stor grad er råtnet, er øksene rester etter den ulike materielle kulturen disse gruppene hadde.

Den spissnakkende trinnøksa har en noe mer kystorientert utbredelse, mens den krumryggende huløksa peker mer mot innlandet. Dette bildet styrkes også når man ser på hvor lignende økser forekommer. Økser som ligner på de spissnakkende trinnøksene finner man på Vestlandet omtrent på samme tid. De krumryggende huløksene var også vanlige i blant annet Finland, i Suomusjävrikulturen, ca. 8300- 5200 f. Kr.

Økser har nok vært gode all-roud redskaper for tyngre oppgaver, om det har vært trearbeid, slakting eller til fjerning av hår og pels på huder.

Vil du lese mer om økser: Lars Børge H Myklevoll (1998): Bergartsøkser i Nord-Norge. Forslag til klassifisering, kronologi og tolkning. Stensilserie B nr. 50, Institutt for arkeologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.