DEL III Øksemordene

I fangehullet under bårstua på gården Sør-Rotsund satt fangene Moses Samuelsen og Michel Hansen fra begynnelsen av desember 1790 til “noget før Paaske” 1791, nærmere bestemt torsdag, 7.april. Denne gangen hadde man forsterka vaktholdet. To mann hadde ansvaret for dem, ANDERS THORSEN OG THOMAS HENDRICHSEN. De oppholdt seg begge i bårstua i nærheten av fangene, men fristelsen for “å legge seg nedpå” i de lange vinternettene var nok stor.

Anders Thorsen var den første rydningsmann på Hysingjord, en gård nederst i Reisadalen som ble skyldlagt i 1788. Hans sønn Peder Andersen overtok bygselen etter faren. Denne Peder Andersen levde helt til 1846 og var gift med Ingeborg Olsdatter. Ingeborg hadde en sønn utenfor ekteskap, Ole Nielsen. Han flytta i 1812 til Sør-Rotsund og overtok bygselen her etter at madam Lyng (Hysing) hadde flytta over til Havnnes. Anders Thorsen fikk de beste skussmål av Moses og Michel. Begge sa de i retten at Anders var særdeles god mot dem.

Thomas Hendrichsen var fra Rotsundelv. Han var gift med Mette Sørensdatter som også tjente på gården Sør-Rotsund i 1791. Thomas var med også da man akket Moses og Michel etter tyveriraidet i 1790, så mye tyder på at han var en slags lensmannsbetjent hos lensmann Thomas Gamst. Thomas var 26 år i 1791.

Madam Hysing skulle ut på en lang reise sørover, i følge tradisjonen helt til København. Fangene fikk greie på dette av folkene på gården, og nå begynte de å planlegge rømming. De visste at flere av madamens drenger ville følge henne et stykke, og at det da ville bli færre mannfolk på gården. Planen var å slå ihjel vaktene Anders Thorsen og Thomas Hendrichsen. Moses spurte Anders Thorsen om han kunne slakke litt på handjernene fordi han hadde fått en plagsom byll på det ene handleddet. Dette gjorde Anders. Nå var han i stand til å presse handa ut av handjernet. Michel hadde også såpass slakke handjern at han kunne få hendene fri, og nå tok de fram ei fil som de hadde gjømt på en bjelke i arresten, og med den klarte de å file lårjernene så mye at de kunne brekkes av når de ville det. Tida til utbryting var ikke riktig kommet, de ventet til natt til torsdag den 7.april etter at madam Hysing var reist fra gården. Da filte de av halsjernene og brekte ut lårjernene, dermed var det bare fotjernene som hindret dem fra å være fullstendig fri.

Inne i bårstua lå vaktene Anders Thorsen og Thomas Hendrichsen og sov sammen med tjenestedrengen Jens Pedersen. Moses slokte lampa som hang foran vindusgluggen i arresten, og de tok fram hver sin øks som de hadde gjemt under bordet. De var svært stille, og det var helt mørkt i rommet. Likevel våknet Anders av at lampa var slokket, han stod opp og gikk fram til vinduet for å undersøke saka. Bak han i mørket stod Michel som kunne skimte hodet til vaktmannen i det sparsomme lyset fra vinduet, og uten at Anders nådde å reagere, hogg han til ham i hodet med det skarpe av øksa “saa han faldt til Jorden uden derpaa at give nogen Lyd i fra sig.” På en benk i arresten lå Thomas og sov. Moses gikk straks bort til han og hogg til han flere ganger med øksa. Hvor han traff, kunne han ikke se i mørket. Etter det første hogget, forsøkte Thomas å få tak i øksa mens han ropte på kvensk: “O, Herre Jesus hjelp mig!” Moses fortsatte å hogge vilt etter ham også etter at Thomas falt ned av benken, og etter ei stund gav han ikke livstegn fra seg. Nå gikk Moses rett bort til den senga hvor drengen Jens Pedersen lå. Han gav han et hogg med øksa, men Jens sprang opp av senga og forsøkte å verge seg. Moses hogg igjen, flere ganger, og etter ei stund falt Jens tungt i golvet.

Nå hørte de at folk gikk oppe på bårstue-loftet, og Moses gikk til døra for å hindre at folk kom ned trappa fra loftet. Da så han Thomas Hendrichsens kone Mette Sørensdatter i loftstrappa med et lite barn på armen. Han så også et glimt av “et andet Fruentimmer, “Pigen Karen, som han vidste var i Tieneste paa Gaarden”. Michel oppdaget at en tredje tjenestepike, Inger Rastesdatter, forsøkte å komme seg ut av bårstue-loftet via en stokk som lå mellom loftsvala og kjellertaket. Moses trua dem alle med øksa og bad dem komme seg inn på loftet igjen, ellers ville han komme opp og drepe dem alle sammen.

Det som hadde vekket jentene, var ropene til Thomas Hendrichsen og Jens Pedersen. Karen Svendsdatter kikket ned gjennom et hull i loftsgolvet og skimtet i halvmørket at Moses hogg Thomas tvers over brystet. Deretter hogg han Jens over nesen og over begge kinnene. Jentene trakk seg tilbake på loftet, Karen krøp inn under senga og venta på dagslyset.

Moses og Michel hjalp nå hverandre med å hogge fotjernene av. Deretter tok de på seg en del klær som hang i bårstua og som hadde tilhørt de tre mennene de nettopp hadde myrdet. Moses gikk nå ut av bårstua, mens Michel ble igjen inne. Da så han “Pigen Rachel Maria Harder og Anna Margrethe kom ud af Stuen hvor de om Natten havde lagt”. Det var nå blitt høylys dag, torsdag, 7.april 1791.

Oppe i gården (hovedgården) lå pikene og sov: Rachel Maria Harder, Marith Thomasdatter,Anne Bertelsdatter og Anna Margretha (etternavn oppgis ikke i rettsreferatene). Alle våknet ut på morgenen av at en hund stod og gjødde. Flere av dem hørte økseslag mot jern, og de skjønte at fangene var i ferd med å bryte seg løs. De gikk ut av stuedøra og ville gå ut på gårdsplassen da Moses kom mot dem og trua dem med “en smal Stang” og sa at de straks skulle gå inn og ikke gjøre noe forsøk på å forlate huset, ellers ville han drepe dem alle. Moses gikk deretter bort til et av vinduene utenfor stua, slo det inn og tvang Marit Thomasdatter til å utlevere nøklene til stabburet og kjelleren. Han fikk ikke opp stabbursdøra ved hjelp av nøkkelen, så han knuste døra med øksa. I stabburet tok han en skinnmudd og 2-3 pund tobakk. Så låste han seg inn i kjelleren og tok med seg et jernbeslått skrin som han mente det måtte være sølvsaker i, samt et “Glas av Facon som en Tønde hvori det var omtrent 3 Pæler Fransk Brændeviin.” Alt dette bar han ned til sjøen og la det i en sekstringsbåt som lå i fjæra. Han gikk tilbake til ei bu ved siden av kjelleren der han tok åtte reinoster (ost av reinmelk) og fem sauesider. Nå gikk han tilbake til stuevinduet og ropte på Rachel og Marith som begge var inne i stua, og forlangte at de skulle utlevere han de to lommeurene som han visste madam Hysing hadde. Da de nekta å gjøre dette, gikk han til et kammersvindu like ved stua, tok vinduet ut og krøp inn. Med øksa knuste han først ei skuffe på ei dragkiste (kommode), men der fant han ikke noe. Deretter gikk han gjennom kammersdøra inn i dagligstua ,og nå kom Rachel mot han med ett lommeur. Litt etter kom Anna Margrethe med det andre uret. Nå tok han med seg ei hue og et tørkle før han gikk ut gjennom vinduet igjen og begav seg ned mot sjøen sammen med Michel som hele tida hadde stått vakt ute i gården. De gikk ombord i sekstringen , heiste seglet og satte kursen innover Lyngen.

Marith Thomasdatter Darre (1754-1834)var gift med lensmannssønnen Torben Thomassen Gamst (1750-1827). Torben ble lensmann i Skjervøy etter faren og bodde som han på lensmannsgården i Rotsundelv. Marith oppgis å være fra Oksfjord og kan ha vært datter av Thomas Arild (1732-1788).

Nå kunne jentene komme ut av rommene hvor de hadde søkt tilflukt, og de kunne søke hjelp og varsle om det forferdelige som hadde hendt. Nærmeste gård var Nord-Rotsund og Havnnes på andre sida av sundet. Med god hjelp fikk de vel varslet lensmann Thomas Gamst i Rotsundelv.

For jentene på gården må denne torsdags morgenen etter midfastesøndag 1791 ha fortont seg som et mareritt. Uten å kunne hjelpe, hadde de vært vitne til at tre unge menn var blitt myrdet på den mest bestialske måte nede i bårstua. Og de hadde opplevd å bli trua på livet sjøl. Moses bekrefta i retten senere at “det var hans fulde Forsæt at slaae de paa Gaarden tilstedeværende Fruentimmere ihjel hvis de havde sat sig imod deres ulovlige Handlinger, eller forsøgt paa at bekiendtgiøre deres Løsbrækkelse af Arresten for Naboerne.” Mette Sørensdatter, stakkar, måtte stå med barnet på armen og høre at mannen hennes, Thomas Hendrichsen, ropte om hjelp i det samme han ble hogd ned! Det var bare godt og vel tre måneder siden to av deres venninner var blitt drept i sine senger på samme bestialske måte, av de samme forbryterne.

Den oppstandelsen som det nå ble i bygda er det ikke vanskelig å forestille seg. Skrekken hadde neppe lagt seg etter de forrige rovmord på Sør-Rotsund, og nå lå altså tre voksne menn drept på den samme gården! De første som kom til, ser ut til å ha vært Torben Gamst og Jørgen Christian Stabrun. Det synet som møtte dem i bårstua, var fryktelig. Anders Thorsen var tilført et øksehogg på høyre side av hodet, hogget gikk gjennom beinet inn i hodet. Likevel var det liv i ham, og han kunne snakke litt. Anders bad om å få litt å drikke, og han hadde bevissthet nok til å opplyse Jens Chr. Stabrun om at den kården han hadde lånt hos ham, lå oppe på hylla! Anders visste ikke at Moses hadde stukket av med denne kården, eller “Hirstfengeren”. (En hirstfenger var egentlig en lang jaktkniv som på 1700-tallet ble båret som draktvåpen).

Da Jørgen Stabrun forsøkte å vaske såret i hodet, sa Anders at han kunne la det være, men bare la ham dø. Han døde straks etter. Anders Thorsen ble 56 år.

Thomas Hendrichsen var tilført mange hogg, til sammen 9 hogg og sår. Han var allerede død. Drengen Jens Pedersen levde så vidt og var i stand til å snakke litt, til tross for at han var “ilde tilredet og hugget paa forskjellige Steder af Legemet.” Før han døde bad han om at Jørgen måtte “bede Presten at han skulle be for ham af Prædike Stolen at Vor Herre ville tage ham.” “Dette var de sidste Ord Vidnet hørte af Jens Pedersen.” Han ble bare 22 år.

Jørgen Christian Stabrun, f.1755, ble “Klokker og Nordmands

Skolemester” etter sin far Jens Chr. Stabrun. Jens Stabrun var født på Kviteberg i Kvænang en i 1733 som sønn av Trondheimsborgeren Henrik Jensen Stabrun og Olea Olsdatter. Stabrun-navnet levde lenge i Nord-Troms, også som fornavn, men er visst borte nå.

Moses og Michel rodde hele torsdagen. Utpå kvelden kom de til Larsberg inne i Storfjorden (i dag kjent for Larsberg-tunnelen). De tok tyvegodset og seilet av båten og skjøv den fra land slik at den rak vekk. I denne Larsberg-bukta ble de liggende om natta og hele neste dag. Nå tok de fram det jernbeslåtte skrinet som de hadde stjålet fra madam Hysings kjeller, slo det opp med øksa og studerte innholdet. Her fantes 21 riksdalersedler og 29 riksdaler i sølvpenger, en sølv ølkanne, en sølv kaffekanne, en sølv tekanne, en stor sukkerbøsse, en annen ting av sølv “med 3 smaa Fødder under”, to forgylte saltkar, to sølv “Sukker Lader”, to ” Sølv Lader, “den eene til at sette Kaffe Kande paa,den anden til TheeKande”, en forgylt skje av sølv, en sølv fløteskje, en liten sølvsil , en stor sølvøse “eller ForleggerSkee”, en sølv fiskespade, 10 sølv spiseskjeer, en rund “FinneSkee” av sølv, 13 sølv teskjeer, en sølv såpebolle som var forgylt innvendig, en sukkerklipe og en “Tegnebog hvorudi de ommeldte 21 rd Banco Sedler var”. Da de stakk av fra Rotsund hadde de tatt med seg ei børse hver.

Moses og Michel la nå alt sølvtøyet i en sekk, men pengene la de i en pung som Moses hengte rundt halsen. Skrinet kasta de på sjøen. Lørdag la de til fjells etter at Moses hadde gjort opp varme og støpt kuler av bly som han hadde sikra seg fra et vindu i bårstua. De hadde også funnet et krutthorn i bårstua. Nå var de i stand til å skyte noen ryper som de kokte i madam Hysings sølvkanne! Etterhvert kryssa de grensa og kom fram til Naimakka der de tok inn hos folk og overnatta fram til lørdag før påske. Denne dagen kom de fram til en gården Mauno, 1/4 mil fra Enontekiø. 3. påskedag ble de her pågrepet av lensmannen i Enontekiø, og lørdag etter påske ble de under streng bevoktning ført til Lyngseidet. Søndag morgen ble de så ført tilbake til arresten på gården Sør-Rotsund og lagt i jern for tredje gang. Denne gangen skulle det bli bare en vei ut av elendigheten, – døden.