DEL IV Rettsaken

Den 18, juni 1791 ble det holdt “alminnelig Sommer Skatte- og Sageting” på gården Havnnes i Skjervøy tinglag. De årlige sommertingene var viktige begivenheter som antakelig samla mye folk: saksøkte, tiltalte tyver og forbrytere, vitner og lagrettemenn. Kanskje søkte det også mange almuesfolk til disse samlingene. Men først og fremst var tingsamlingene møtestedet for den offentlige makt og myndighet representert ved sorenskriveren og hans sekretærer, fogden, aktor og forsvarer. Tingsamlingene ble alltid holdt på de vanlige tingstedene, i Skjervøy tinglag skiftet det mellom Skjervøy, Havnnes og Rotsund. Når gjestgiveren eller proprietæren fikk så storveies besøk, fikk man også anledning til en smule festligheter og sosialt samkvem. Dette til tross for at gjestgiveren eller jordeieren svært ofte var part i de sakene som skulle opp på tinget.

Det framgår ikke av rettsprotokollen hvor på Havnnes rettssaken ble holdt. Mest sannsynlig foregikk rettsmøtet i jekteskipper Peder Paulsens hus. Han var fra Ullsfjord og var i 1786 blitt gift med Clara Marie Løre Blix, enke etter Michel Hvid Blix. Peder Paulsen og Clara Marie ble bl.a. foreldre til Michel Blix, som skulle bli den første stortingsmann fra Skjervøy. Peder Paulsen drev jektebruk, gjestgiveri og gårdsdrift.

Tingsamlingen kan også ha blitt holdt i enkefru Margrethe Stabruns hus. Hun hadde først vært gift med Morten Heggelund, senere med klokker Jens Christian Stabrun. Også hun hadde gjestgiverbevilling.

Sommertinget i 1791 på Havnnes var omfatta med særlig stor interesse. Nå skulle de to skrupelløse morderne Moses Samuelsen og Michel Hansen endelig få sin dom! Mye folk var møtt opp for å se dem da de ble ført over sundet fra proprietærgården Sør-Rotsund til tingstedet. Utfallet av saken var nok de fleste klar over. Det kunne ikke bli annet enn en dødsdom. Men var det nok straff for å ha drept fem uskyldige mennesker på en bestialsk måte? Det snakket nok folk om. Aldri før hadde en så grusom forbrytelse skjedd i dette distriktet, og skrekken og uhyggen knytta til disse to unge kvenene var overmåte stor.

Retten ble administrert av konstituert sorenskriver Niels Stub Bierrum. Ved denne rettsaken møtte også “Kongelig Majestets Foged Hr. Jens Holmboe og edsvoren fullmektig Friis.” Åtte edsvorne lagrettemenn fra tinglaget var utnevnt: Hans Nielsen, Ravelseidet, Niels Jonsen, Alteidet, Anders Andersen, Sandelv, Johannes Johannessen, Reisa, Johannes Pedersen, Reisa, Ole Jonsen, Olderelv, Søren Jensen, Skjåvik (Årvik) og Jacob Jacobsen, Akkerfjord (Akkarvik). Som aktor møtte “Monsieur” Hans Klæboe, Lyngseidet “paa den sigteberettigede Madam Hysings Vægne”, og som forsvarer (“defensor”)var utnevnt lensmann i Skjervøy Thomas Gamst. Et stort antall vitner var innkalt, minst 13 personer, hvorav de fleste hadde opplevd tragedien på nært hold. Ettersom Michel Hansen ikke forstod norsk, var Mathias Leinich oppnevnt som tolk.

Moses og Michel ble ført fram for retten mandag, 20.juni, “uden Baand og Tvang”, det vil si, uten lenker og jern. Saken mot dem varte i seks dager, og alle forhold rundt drapene ble grundig belyst ved hjelp av omfattende eksaminasjon av de to “Delinqventer” og en rekke vitner. Videre ble det lagt fram presteattest fra sognepresten i Skjervøy, hr. Angell og obduksjonsrapport fra “Chirurgus” Stoltenberg.

Andreas Vincent Stoltenberg (1751-1814) ble i 1790 utnevnt til distriktskirurg i Senjen, med bopel Årnes i Trondenes. Han hadde tidligere vært distriktslege i Finnmark med bopel på Elvebakken i Alta. Hit hadde han blitt beordret for å ta opp kampen mot spedalskheten.

I 1789 foreslo amtmann Sommerfeldt at det ble ansatt to kirurger, en for Tromsø og en for Senjens fogderi. Disse ble lønnet av den såkalte medisinalavgiften (1 sk. for hver våg levert tørrfisk). Det er mulig at kirurgembetet i Tromsø fogderi ennå ikke var besatt ettersom “chirurgus” Stoltenberg ble tilkalt til Rotsund i 1791. (Thorvald og Jens Stoltenberg er etterkommere etter den gamle kirurg.) (Kilder: Eriksen: Det gamle Astafjord og Ibestad. STORE NORSKE leksikon).

Moses Samuelsen, som både forstod og snakket bra norsk, forklarte seg med stor nøyaktighet om det som hadde skjedd. Det virker ikke som han forsøkte å legge skjul på noe for å mildne inntrykket av forbrytelsen. Men han la vekt på at oppholdet i arresten var uutholdelig på grunn av at de var dårlig kledt og at arrestlokalet var særdeles kaldt. Han hadde ingen ting personlig imot de drepte, både jentene og vaktmennene hadde vært gode mot fangene, i sær Anders Thorsen og Aasel Aanetsdatter. Men det virker ikke som han følte noen medlidenhet med de drepte.

Michel Hansen forstod ikke norsk og var avhengig av å forklare seg gjennom tolken Mathias Leinich. Også han var særdeles villig til å forklare seg, og hans forklaring samsvarer godt med den beskrivelse Moses hadde gitt. Men det er tydelig at Moses hadde vært lederen. Det var alltid han som tok initiativet, han som hadde motivene for handlingene, han kjente også de lokale forholdene svært godt etter å ha vært dreng på gården tidligere. Michel var en svært ung finnlender som synes å ha blitt viklet inn i en tragedie uten at det kanskje var særlig reflektert. Vi får vite svært lite om Michels bakgrunn. Retten var heller ikke opptatt av den. Man registrerte at han var rundt 20 år og var kommet fra Pajala sammen med Moses en gang i 1790.Gjennom vitneforklaringer i den første rettssaken framstår Moses som en aggressiv type, opptatt av å plyndre de rike og å ta hevn over dem. Hans tante i Paskabut framstilles som den onde fe, som oppfordrer guttene til å begå kriminelle handlinger og som gjømmer tyvegodset for dem. Hennes motiv er angivelig hevn over madam Hysing for en urett som skulle være begått. På tingets siste dag framstilles både hun og mannen hennes, Johannes Erichsen, for retten, ettersom de nå hadde vendt tilbake til Reisa etter først å ha rømt til Sverige.

Vi vet ikke i dag hvordan stemningen var i rettssalen på Havnnes disse sommerdagene i 1791. Var almuen til stede? Hvordan var tilstanden til fangene etter en dramatisk vinter med fengsel, rømmingsforsøk og atter strengt fengsel? Hvordan reagerte vitnene, særlig de mange unge kvinnene, på å skulle rekapitulere opplevelsene? Rettsreferatet gir naturligvis ikke slike opplysninger. Aktor, Hans Klæboe, er svært aktiv, stiller en rekke detaljerte spørsmål både til de tiltalte og til vitnene, men gjør ikke noe forsøk på å få fram bakgrunnen for mordernes handlinger. Han nedlegger påstand om dødsstraff.

Forsvareren, lensmann Thomas Gamst, stilte ingen spørsmål underveis. Han var nå en gammel mann, nesten 70 år, og denne forsvareroppgaven var neppe noe han hadde gått til med glede. Skyldspørsmålet var så klart og forbrytelsene så grufulle at han ikke kunne gjøre annet enn å erklære følgende: “De 2de Malificantere Moses Samuelsen og Michel Hansen som med deres grove udøvede Misgiærninger har bragt det saa vidt med deres Mordiske og Tyveries Forhold, at intet Forsvar paa deres Vegne kan have Sted til nogen lindring i deres fortiente Straffe, hvorfor jeg som beskikket Defensor finder mig aarsaget at overlade Sagen til Lands Lov og Rettens Afgiørelse.”

Johannes Erichsen og kona, Berreth Mikkelsdatter, framstod nå for retten. De var også innstevnet på tinget i 1790 da Moses og Michel stod tiltalt for tyverier. Den gang var de forsvunnet fra gården Paskabut hvor de hadde slått seg ned, og ingen visste hvor de var blitt av. De var tiltalt for heleri og for å ha oppmuntret Moses og Michel til å rane madame Hysings gård og drepe henne. Ingen av dem forstod eller snakket norsk, så også her måtte Mathias Leinich trå til som tolk. Både Johannes og Berreth benekta på det sterkeste at de hadde rådd Moses Samuelsen til å reise til Rotsund for å plyndre madam Hysings gård, sette fyr på den og slå henne ihjel. Men de måtte innrømme at de hadde gjømt unna en del gods, tobakk , penger og sølvsaker, men de hevdet at de ikke visste at dette var tyvegods. De hadde imidlertid ingen god forklaring på at de først hadde benekta å ha tatt imot og gjømt unna disse sakene. Grunnen til at de rømte til Sverige, var at de hørte rykter om at Moses ville drepe dem når han slapp ut av arresten. Da våget de ikke lenger å bli på gården.

Aktor Hans Klæboe mente det var bevist at Johannes Erichsen og Berreth Michelsdatter hadde gjort seg skyldig i heleri og la ned påstand om ett års tukthusstraff for begge to. Søren Gamst, som var oppnevnt som forsvarer for de to, la vekt på at forbrytelsen de to hadde gjort seg skyldig i, mer skyldtes enfoldighet enn ondskap. De visste nemlig ikke at det kunne være straffbart å ta vare på tyvegodset som Moses brakte med seg. I sin enfoldighet forsøkte de å rømme til Sverige da de skjønte at Moses kunne komme tilbake og drepe dem.Men i Sverige ble de ikke mottatt hos sine venner, så de måtte vende tilbake til Reisadalen. Hans konklusjon var derfor at “der ikke kan udfindes noget andet til deres befrielse for Straf at den retfærdige Dommer ville indsee deres Enfoldighed.”

Søren Torbensen Gamst fra Djupvik (1736-1802) var sønn av Torben Sørensen Gamst og Abel Cathrine Danefær. Søren Gamst overtok farens jektebruk og jestgivervirksomhet i Djupvik. Han var gift med Alet Cathrine Kiil, og deres sønn Anders tok Kiil-navnet som slektsnavn.