Simpelt tyveri

DEL I Det begynte med simpelt tyveri

 

Lørdag etter St.Hans år 1790 gikk to karer over fjellet fra gården Paskabut i Reisa til Rotsund. De var unge, vant til å bruke beina, og tok seg lett fram til storgården Sør-Rotsund, selveste proprietærgården, der den unge enka Madam Hysing residerte med sitt store tjenerskap. De to karene søkte ikke ned til folk, men la seg i skjul i skogen like ovenfor gården og holdt øye med det som skjedde. Det var klart at de ikke hadde noe godt i sinne.

Denne fine sommerdagen var det hektisk aktivitet på proprietærgården. Madam Hysing, eller Ovidie Fredrikke Kildal Hysing, som hun egentlig het, skulle ut på reise.

Den unge prestedatteren var blitt enke tre år tidligere, bare 21 år gammel. Hennes mann, Johan Hysing, hadde slått seg ned som proprietær på Sør-Rotsund i 1784, og godset han eide omfatta all jord fra Nordnes i Lyngen til Finnmark grense. Nå satt enka plutselig alene med ansvaret for hele godset og alle de hundretalls leilendinger som bygsla jorda. Det var ingen barn i ekteskapet. I støa lå skyssbåten, og løftingen bak var gjort klar for proprietærenken slik at turen skulle bli så bekvem som mulig. Rorskarene, som stort sett var hennes egne drenger, løp mellom gården og støa med kofferter og kister. Tjenestejentene hadde pakka og gjort i stand mat, klær og grener for turen. Lite ante madamen at begynnelsen på noe forferdelig skulle hende mens hun var borte. Samtidas største forbrytelse i dette området skulle skake opp folk og øvrighet, og proprietærgården skulle bli åstedet for alt dette.

Ovidie Fredrikke Kildal f.1766 var datter av sogneprest til Sand (Sandsøy i Bjarkøy).

Michael Heggelund Kildal (1731- 1804) og hans hustru Anne Normann(1728-1791). Hr. Michael ble senere prost til Ibestad. Her drev han opp preste-gården til et mønsterbruk, han drev jekte-fart på Bergen og var en av samtidas mest kjente prester. Men stridbar skal han ha vært, og da han hengte jekteseglet opp til tørk i kirka, kom han i klammeri med fogden Jens Holmboe. Et par år etter at Ovidie ble enke, møter vi henne på besøk hjemme på Ibestad. Nicolai Ramm, som var sendt nordover av regjeringen i København for å inspisere koloniseringa av Bardu-skogene i 1789 skriver: “Middagsselskap hos sorenskriveren hvor vi drakk rett lekre vine under veldige skudd. Hr. provst Kildal og to døtre, den eldste en ung enke etter proprietær Hysing til Skjervøy, var gjester.” (Den andre datteren var Rebekka Elisabeth, som senere ble gift først med sogneprest Peder Borch Lund, senere med den berømte prost i Ibestad Gunnar Berg.) Dagen etter: “Det hele selskap til middag hos provstens på Ibestad, hvor man drakk skåler og flittig brukte kanonene. Her ble også danset.” (Kilde: Eriksen: Det gamle Astafjord og Ibestad). Få kvinner i Nord-Troms er mer myteomspunnet enn madam Hysing (senere madam Lyng). Vi vet at hun døde barnløs på Havnnes i 1848 etter å ha født 12 barn. Ingen av barna levde så lenge at de nådde å bli kirkedøpt. Hun tok til seg mange fosterbarn, 32, sies det. Noen av mytene om henne er knytta til fangene på Sør-Rotsund, men de fleste myter går på hennes godhet overfor fattige mennesker i det store proprietærgodset. Vi ser av kirkebøkene at hun ble flittig oppkalt både blant fattige og rike, men ellers vet vi svært lite om mennesket Ovidie Fredrikke, og vi møter henne bare som en bakgrunnsfigur i den saka som utspant seg på gården hennes i Rotsund.

De to karene lå oppe i skogbrynet og bivånte aktiviteten nede på gården, og de så til deres tilfredshet at mannfolka fulgte med madamen på denne første delen av reisen. Endelig kom reisefølget seg avgårde. Skyssbåten seilte for en lett sommerbris ut Lyngenfjorden.og stillheten senka seg over gården. Omkring midnatt krøp de to karene ut fra sitt skjulested og gikk ned mot gården. Moses Samuelsen var godt kjent på proprietærgården. Han hadde vært i tjeneste hos proprietær Hysing i tre år, fra 1785 til 1788. Egentlig var han kven, født på Kiengis Bruk i Sverige omkring 1765, men allerede som fire-åring kom han sammen med sine foreldre til Ysteby i Kåfjorden, hvor familien slo seg ned. Han snakka nok først og fremst kvensk, men han beherska også det norske språk bra. Nå var han altså 25 år gammel og hadde flakka en del omkring etter at han forlot tjenesten på Sør-Rotsund. Han hadde vært et par år på sine foreldres hjemtrakter i Tornedalen, men våren 1790 tok han seg fram til Astafjorden der han tok inn hos gullsmeden Augustinus Røgh på Øvre Selset.

I Tornedalen traff Moses en ung gutt, Michel Hansen fra Pajala. De slo seg sammen og dro til Astafjorden hvor de tok tjeneste, Moses altså hos Augustinus Røgh på Øvre Selset, Michel hos gjestgiver Hans Harder. Michel var knapt 20 år og ukonfirmert. Han snakka bare finsk (kvænsk).

Hans Harder fikk i 1778 privilegium til å drive gjestgiveri på Nedre Selset i Ibestad. Etter noen år måtte han gi opp drifta, og han endte sine dager hos Christian Kildal på Sand som en ubemidlet mann. (Bygdebok for Astafjord)

Moses hadde ikke vært lenge i tjeneste på Øvre Selset før han, angivelig etter tips fra en kvæn som tjente hos prost Kildal, tok seg inn i en bod på gjestgiver Hans Harders gård og stjal en rekke verdifulle sølvsaker, noen penger og litt tobakk. Også Michel hadde hørt om at denne sjøbua hos Harder skulle inneholde verdisaker, og en søndags kveld i ti-tida tak han seg inn i bua. Av ei brennevinstønne tappa han ei flaske, “men enten det var anhalt eler Fransk, det forstod han sig ikke paa”. 3 ort penger fant han også i en bolle. Så fikk han høre at også Moses Samuelsen hadde vært på tyveraid i sjøbua, og Moses fant ut at det brant under føttene på dem og foreslo at de stakk av sammen. I fjæra nedenfor prestegården på Ibestad fant de en båt, og med den tok de seg nordover til Ravelseidet i Skjervøy . Der etterlot de båten i fjæra, men seglet dro de med seg til fjells og gjømte det under et berg. I Reisa hadde Moses ei tante som bodde på gården Paskabut i Reisadalen. Denne tanta, Berreth Michelsdatter, var gift med Johannes Erichsen, en innvandra kven som hadde bodd på gården Paskabut de siste 20 år. Faster Berreth skulle komme til å spille en rolle i det dramaet som utspant seg på Sør-Rotsund, en rolle som i si tid skulle føre både henne og mannen til Trondhjems tukthus.

Johannes Erichsen var født omkring 1738. Han var gift med Berret, som altså var fra Tornedalen, men antakelig innvandra til Norge rundt 1770. Johannes kan være identisk med den berykta “Kuos-Varppi” som er omtalt i Nordreisa Bygdebok. Han beherska ikke norsk.

Faster Berret var mer enn villig til å ta tyvegodset i forvaring, hvoretter Moses og Michel igjen begav seg på vandring. Moses ville besøke sin mor på Ysteby, men da han var kommet til Hammervika, fikk han høre at “der var skeet spurning efter ham”, så han torde ikke oppsøke moren. I stedet vendte guttene tilbake til Paskabut og tok inn hos Berret og Johannes. Planen var i følge Moses å rømme til Sverige, men faster Berret og Johannes overtalte dem til å reise til Rotsund, til Madam Hysing, for å hevne en urett som de mente proprietærenken hadde begått mot dem. Faster Berret mente at hun ikke hadde fått oppgjør for noe smør og tømmer de hadde levert til madamen, og det ville hun ikke finne seg i. Hun ville at de skulle sette ild på gården og ta fra madam Hysing alt de kunne komme over. Om mulig skulle de også ta livet av henne! Dette kom senere fram i Moses’ forklaring i retten. Moses og Michel tok derfor beina fatt igjen og gikk over fjellet til Rotsund denne skjebnesvangre lørdagen en gang etter St.Hans 1790.

Ved en kontrakt av 10.juni 1783 ble det store godset i Troms fogderi delt i tre. Hans Andreas Moursund overtok den søndre delen, det såkalte Bentsjordgodset, Georg Wasmuth fikk beholde den midtre delen (Karnesgodset), og Johan Hysing overtok på vegne av sin far, kammerråd Ahlert Hysing, den nordre delen, som ofte ble kalt Skjervøygodset. I 1784 fikk Johan Hysing gjestgiver-bevilling med rett til handel på Sør-Rotsund, og i 1787 kjøpte han gårdene Nord-Rotsund og Sør-Rotsund, som inntil da hadde vært kongens eiendom. Opprinnelig var Rotsund-gården finnerydninger som derfor ikke gikk med i kongens jordsalg i 1666. Derfor var det altså fremdeles kongsgods. Gården ble skyldsatt i 1712 og bygsla av brødrene Rasmus og Knud Oderup. I 1718 ble gården delt, Rasmus overtok Nord-Rotsund som lensmannsgård, mens Knud fikk Sør-Rotsund som bygsel. Knud Oderup drev Sør-Rotsund fram til ca. 1740. Da var han “så gammel og svak at han verken kan komme til sjøen eller bruke handel.” Svigersønnen Anders Rasch overtok, men rundt 1760 flytta Johannes Josephsen Dahl fra Hammarvik dit. Begge Johannes Dahls sønner døde før ham, og sjøl døde han i 1782. På den måten var gården bygselledig da Johan Hysing slo seg ned her og gjorde Sør-Rotsund til proprietærgård i 1783. Han førte opp flere nye hus, sannsynligvis også ny hovedbygning, og mye tyder på at dette huset ble flytta over til Havnnes da Ovidie Fredrikke flytta over sundet rundt 1805. I så fall er den gamle hovedbygninga på Sør-Rotsund identisk med “Gammelgården” på Havnnes.

Proprietærgården med alle sine hus lå stille og fredelig i sommernatta da Moses og Michel lista seg ned fra skogkanten. De hjemmeværende folkene var gått til sengs , og de regnet med at de kunne operere trygt. Michel Hansen krøp inn gjennom et luftehull i en murt kjeller på gården og kom ut igjen med kavringer og brød samt 3 flasker vin eller brennevin. Deretter gikk de inn i “borgerstuen” (bårstua) hvor de satte seg ned og venta ei stund fordi de hørte at Stine, ei av tjenestejentene, var oppe fremdeles. Moses ville først ikke foreta seg noe mer, men da han så ei børse som hang under loftet, fikk han lyst “til at vove mere”. De gikk da over til stabburet og brøt til side jernstengene som stod foran vinduet. Moses krøp inn, mens Michel ble stående utenfor. Fra to kister forsynte Moses seg nå med skjørt og kjoler, vester og trøyer i fine stoffer, et par skinn, to parykker(!), sukker og tobakk. Der fant han også noe krutt, en flaske brennevin og en sølvdåse. Michel stod utenfor vinduet og tok imot, og da Moses kom ut igjen, gikk de opp ovenfor gården og gjømte sakene under et berg. Nå hadde de fått blod på tann! Med børsa og ei øks slo de nå inn to vinduer i kammerset ved siden av stua på hovedbygninga. Moses krøp inn og leverte ut til Michel først ei sølvkanne som stod på bordet. Ei dragkiste (skatoll) ble åpnet ved at Moses slo klaffen løs med øksa, og her fant han i noen små skuffer “banco sedler” til en verdi av 73 rdl. Dessuten fant han seks sølvskjeer og noen andre små sølvsaker. Deretter slo han opp de låste skuffene, men i det samme hørte han at noen ropte på en del mannfolk, “hvilket skrækkede ham” slik at han kom seg ut av rommet og sammen med Michel stakk de av i retning Reisa.

Stine Nielsdatter var i tjeneste hos madam Hysing. Hun var 37 år og var fra Hammervika. Denne lørdagsnatta våknet hun av at to vinduer i stuebygninga ble knust. Hun trodde det spøkte og løp ut av stua. Da hun kom ut, så hun en fremmed mann stå utenfor kammersvinduet. Mannen løp bak nova, men Stine var rask i tankegangen og ropte på flere navngitte mannfolk til tross for at ingen var på gården (de hadde reist med madam Hysing). Da så hun en annen mann som kom ut av kammersvinduet.Hun kjente han ikke, men skjønte at det var de samme tyvene som var ettersøkt etter innbruddet hos Harder.

Rachel Maria Harder lå også i stua denne natta. Det er usikkert om hun var i tjeneste på gården, eller om hun var på besøk. Sannsynligvis var hun fra Ibestad. Da hun hørte “allarmen” gikk hun mot kammersdøra og kikka inn gjennom nøkkelhullet. En mann stod med et “instrument” i hånden foran skatollet samtidig som han snakket med en annen mann utenfor vinduet. Hun dro kjensel på mannen i kammerset og mente det var Moses Samuelsen som tidligere hadde vært dreng på gården. Også Anna Margretha, ei 27 år gammel tjenestejente, våknet av larmen og så at tyvene stakk av . De bar med seg børsa og ei øks samt en pakke som de hadde hengt på børsepipa.

Moses og Michel tok seg raskt tilbake til Reisa der de avleverte sølvet og noen av pengene til faster Berret på Paskabut. Andre deler av tyvegodset grov de ned under et berg. Nå hadde Moses nye planer. De skulle begi seg til Skjervøy og ta seg inn i kirkestuene, blant andre Nils Giævers. Der visste han det fantes gode klær som de hadde bruk for. Deretter ville han stjele hester og ta seg over til Sverige der han ville få med seg flere for så å vende tilbake til Norge og “da for alvor røve og plyndre alle formuende.” Disse planene ble det nå ikke noe av. I stedet begav de seg opp Reisadalen for å søke tilflukt i Sverige. De ble etterhvert matlause og trøtte av å gå, så de laget en flåte av tømmer for å seile nedover Reisaelva. Det gikk godt et stykke, men så gikk flåten i stykker, og de måtte søke tilflukt på en holme i elva. Der ble de fakket.

Under Piirikivi-fjellet ,der elva gjør en sving, lå holmen som senere ble kalt Mosesholmen ( Muuseksensaari). Elva har endret løp, slik at holmen ikke fins lenger. I stedet har elva bygd opp ei stor grusør på dette stedet. Så vidt jeg vet, er dette det eneste stedsnavnet som er knyttet til hendingene i 1790-91.

Isak Johannessen, Røyelbukt, Lars Andersen, Røyelen og Anders Mathiassen fra Tømmernes var blitt sendt ut for å oppspore tyvene. Folk hadde observert bålvarme på holmen ute i elva, og man skjønte snart at det var rømlingene som var på ferde. Sammen med Peder Pedersen fra Kjelleren pågrep så Isak og Lars guttene. Det nedgravde tyvegodset ble funnet 8,5 mil fra sjøen, under “Reisfossen”. Det lå under torva i ei sponkorg. Sølvkanna lå like ved.

Moses og Michel ble så ført til Peder Bersvendsens hus der blant andre Torben Gamst la jern på dem og foretok ransaking. Bancosedlene ble funnet og opptalt til 66 rdl. Moses oppførte seg aggresivt og truende. “Disse jern skal ikke holde meg!” ropte han. Han skulle nok slippe løs, og da ville han komme igjen og stjele og røve på nytt. På turen over til Rotsund skal Moses ha sagt at det var ventende 200 karer fra Sverige, og når de kom, ville han påta seg å være deres anfører og veiviser og fare omkring for å stjele hos Hans Klæboe, Niels Giæver, Johan Peter Gamst, Johannes Michelsen og Hans Emaus.

Moses kjente tydeligvis godt til storkarene i distriktet. Hans Klæboe var handelsmann på Lyngseidet, men også prokurator og fullmektig for madam Hysing. Niels Giæver var gjestgiver på Maursund, det viktigste handelsstedet i Nord-Troms. Johan Peter Gamst var stor handelsmann og gjestgiver på Alteidet, brødrene Johannes Michelsen og Hans Emaus drev handel på Valan og Sandnes.

Retten ble satt på tingstedet Hamnes den 14.september 1790 under ledelse av sorenskriver Heiberg. Åtte edsvorne lagrettemenn fra distriktet var innkalt. Det var Anders Thorsen, Hysingjord (som senere skulle bli Michel Hansens dødsoffer), Henrich Henrichsen, Elvenes, Ole Pedersen, Langnes, Jacob Thygesen, Acherfjord (Akkarvik), Niels Thygesen, Skjåvik(Årvik), Samuel Isachsen, Elvenes, Elias Eliassen, Langslett og Michel Olsen, Ravelseidet.

Det tyvegods som var stjålet på Ibestad, var stort sett funnet, og Hans Harder møtte selv opp i retten og vedkjente seg sakene, som han da fikk tilbakelevert. Det samme gjaldt madam Hysing. Hun var nå kommet tilbake fra sin reise og kunne ta imot de tyvekoster som var frastjålet henne.

En rekke vitner framstod i retten og uttalte seg nokså samstemmig om innbruddet, jakten og pågripelsen av Moses og Michel. Men to viktige vitner var forsvunnet: faster Berret og Johannes Erichsen. De hadde forlatt hus og hjem i Reisadalen først i august, men hvor de hadde tatt veien, visste ingen!Lensmann Thomas Gamst var av amtet utnevnt som forsvarer for de to “delinqventene”. Han fant ingen ting som kunne “fritage dem for Undgieldelse for begangne Misgiærninger”, men han mente likevel at dommeren burde ta i betraktning at Moses og Michel var påvirket av “onde Mennesker” til å begå innbrudd og tyverier. Det gjaldt kvænen Adam som hadde oppmuntret dem til å stjele fra Harder i Astafjorden, men særlig gjaldt det Berret Michelsdatter og hennes mann i Paskabut. Som forsvarer tillot han seg også å anmode om at delinkventene “maa blive begagnede og medhandlede som Mennesker i Henseende at de først Anstundende Vinter i Arresten ei af Frost og Kuld maae krepere, da de så godt som ingen Klæder haver for ærværende”. Han bad også om at man måtte påse at jernene som var påsatt fangene, ikke måtte skade dem på kroppen, og at de måtte få tilstrekkelig med mat “som Legemet kan opholdes ved”. Til sist: “om den confirmerede Moses Samuelsen forlanger Presten til at aflaste ham, maae det ikke nægtes ham.”

Thomas Torbensen Gamst f.1722 var lensmann i Skjervøy, antakelig fra 1762. Han var sønn av Torben Gamst, jekteskipper i Djupvik, og Trine Rasmusdtr. Oderup. Thomas Gamst var gift med Martha Einarsdatter som ble kjent under den store “besettelsen på Skjervøy” i 1752-53. Martha framstod da som den eneste som klarte å roe ned “de besatte”. Lensmann Gamst hadde slått seg ned på Elven (Rotsundelv), en gård som skulle komme til å bli lensmannsgård i Skjervøy i lang, lang tid (i dag Rotsund Gård). Hans sønn, Torben Gamst, som skulle overta lensmannsbestillingen etter ham, var den som la Moses og Michel i jern etter at de var fakket i Reisa.

Dermed havnet Moses og Michel i fangehullet på Sør-Rotsund. Her ble de sittende, dårlig kledt i høstkulda, påsatt hand-og fotjern, fram til 13.november i året 1790. Da starta 2.akt i det store dramaet på den gamle gården Sør-Rotsund.