Markedshistorie

Skibotnmarkedet var et av de mange gamle handelsmarkedene på Nordkalotten. Det er nevnt i skriftlige kilder alt i 1571 og regnes som et av de eldste markedene i Nord-Norge.

 

Det første handelsområdet var på slettene på sørvestsiden av Skibotnelvas utløp. Stedet heter Njallavuophio. Her kan man fortsatt se tufter som viser hvor markedsplassen lå. I 1820 blei markedet flytta til det området som i dag kalles Markedsplassen.

I Nord-Troms var det handelsmarkeder i Skibotn, Nordreisa og Kvænangen. Av disse var Skibotnmarkedet det viktigste. Før 1840 var det marked to ganger årlig. I perioden 1840-1914 var det tre markeder i året. Høstmarkedet blei holdt fire uker før jul. Det andre markedet var fire uker etter jul. Tidspunktene hadde nok sammenheng med slaktetid og føreforhold.

På 1800-tallet utvikla markedet i Skibotn seg til et av de største på Nordkalotten. En av årsakene var at det i 1790 var gitt tillatelse til tollfri grensehandel. Det var også en generell økonomisk oppgang i landet som helhet. Tromsø by var i sterk vekst på denne tida, og markedet forsynte byen med varer som smør, reinkjøtt og talg.Markedet blei offentlig godkjent i 1840. Lensmannen var statens representant på markedet og skrev rapporter om markedshandelen.

Det var store forventninger til markedet. Det kom folk fra hele Nordkalotten, og det ble omsatt store mengder varer. Folk rydda hjemmene sine for å få plass til flest mulig. Det var vanlig å sove på gulvet. Handelsmennene hadde som regel et kammers i bua. Overklassen losjerte i hotellet, som lå midt i handelsgata.Det var ei egen bu der gjøglere og andre spilloppmakere underholdt. Markedet var en avveksling fra en slitsom hverdag. Sukkervarer, kaffe, brennevin og lignende var luksus, og vanskelig å få tak i. På markedet kunne alt dette skaffes. Før 1900 var brennevin en salgsvare og blei solgt i kagger. Minst to av handelsmennene fra Tromsø solgte brennevin og vin over disk.

Noen solgte forundringspakker og lykkebrev. Folk kom også for å treffe venner og bekjente. De unge kunne finne seg en markedskjæreste.

Etter 1900 begynte markedshandelen å avta. Utbygging av jernbane, damskipsruter og nye veier knytta nasjonalstaten sterkere sammen. Transporten gikk etter hvert mer innen nasjonalstatene enn på tvers av grensene. Handelen over grensen fikk økt konkurranse og mista etter hvert sin betydning. På begynnelsen av 1900-tallet frykta norske mydigheter at Finland hadde planer om å ekspandere nordover. Skibotnmarkedet og Læstadianerforsamlingene ble sett på med mistenksomhet. Myndighetene tvilte på lokalbefolkningens lojalitet til nasjonen Norge. Navngitte lokale handelsmenn med kvensk bakgrunn ble mistenkt for å sympatisere med Finland. Rundt 1918 ble handelen med Finland sterkt redusert.

Det siste markedet var i 1955. I 1958 mista markedet offentlig godkjenning.

Læstadianerne fortsatte og møtes til stevne i november. Denne tradisjonen lever videre i dag.

Kilder:
Fossbakk,O.-B. 2000: Grunnbok til utstillinga Marked og Læstadius.
Hage, I. 1996: Skibotn Markedsplass. Fotefar mot Nord.
Hage, I. & T. Hauge 1985: Del 1 Skibotn Markedsplass – Perioden 1800-1940.