Førstefødte retning
Den Førstefødte retningen
De «førstefødte» har bakgrunn i det læstadianske miljøet i Nord-Sverige og det var først og fremst flyttsamer fra området omkring Jukkasjärvi som på slutten av 1850-tallet tok med seg den læstadianske kristendom når de kom til sine sommerbeiter i Sør-Troms og Ofoten.
Etter Raattamaas død fikk den læstadianske vekkelsen et mer kollektivt lederskap bestående av Lappmarkens predikanter. En av de fremste predikanter i den første tiden var Jonas Purnu. Selv om utbredelsen av læstadianismen hadde ført til at bevegelsens tyngdepunkt i større grad var blitt flyttet over til finske områder, mente lederne i Lappmarksforsamlingene at Purnu var blitt personlig innvidd av Raattamaa til å ha en overordnet stilling som vekkelsens øverste organisatoriske leder. Når Lappmarkens predikanter kom sammen til drøftinger i Gällivare, skulle denne forsamlingen ha et organisatorisk ansvar for vekkelsens totale arbeid, og ble derfor kalt Moderforsamlingen. Ikke alle var enige i dette synet på organiseringen av arbeidet, og flere predikanter brøt med tanken om den såkalte Moderforsamlingen. I Ofotenregionen fulgte man imidlertid predikanten Peder Olsen Fjelldal som godtok Moderforsamlingens organisatoriske lederskap. I dag har førstefødte-forsamlingene sitt tyngdepunkt i Ofoten (Narvik) og Lofoten, men det er også forsamlinger i Finnmark, Troms og Nordland, samt i Nord-Trøndelag (Malm), Oslo, Bergen og Porsgrunn. Utenfor Norge finner man forsamlinger i Sverige, Finland, Danmark, England, USA og Canada. I Amerika har de førstefødte etablert seg som et selvstendig kirkesamfunn, The Old Apostolic Lutheran Church.
Tanken om Moderforsamlingen spiller fortsatt en viktig rolle for de førstefødte. Julesamlingene som holdes hvert år i Gällivare er svært viktige. Der drøftes utsendelse av predikanter til ulike forsamlinger, og læremessige eller praktiske spørsmål som dukker opp i forsamlingsarbeidet blir drøftet. Mange besøkende kommer for å delta på møtene i julehelgen og stevnet kan samle flere tusen personer. En del praktiske spørsmål, som f.eks. hvilke personer som skal sendes ut til de enkelte forsamlinger, kan av Moderforsamlingen delegeres til avgjørelser på lokalt nivå. Forsamlingene i Ofoten og Lofoten er av Moderforsamlingen delegert et nasjonalt ansvar for arbeidet i «vest», dvs. i Norge, Danmark og England, og ved nyttårssamlingene i Narvik som følger umiddelbart etter julesamlingen i Gällivare, settes det opp reiseruter for de predikantene som i løpet av det kommende år skal besøke distriktenes forsamlinger.
Et forsamlingsmøte blant de førstefødte består av en veksling mellom bønn, salmesang og preken. Som regel er det to prekener: en opplest preken skrevet av Læstadius for den søndagen i kirkeåret man er kommet til, og en fri preken holdt av en av forsamlingens predikanter basert på en tekst fra Bibelen. Læstadius’ prekener i tre bind er nylig utgitt på moderne norsk språk (Narvik 1984-1993). Predikanten kan være ganske fri i hva som blir tatt opp i prekenen, men som regel er det bibelteksten som blir utlagt og forklart. Predikanten kan imidlertid ta opp aktuelle saker som berører forsamlingen og komme med praktiske råd tilpasset den lokale situasjon. Prekenen skal ikke være en tale forberedt på forhånd, men skal holdes spontant ut fra vissheten om at det er Gud selv som gir predikanten de ord som forsamlingen trenger til å høre. Under forsamlingssangen brukes Landstads salmebok (revidert utgave), uten ledsagelse av instrumenter som f.eks. orgel. Ved møtets avslutning forekommer det ofte «rørelse» ved at personer føler seg personlig berørt av forkynnelsens innhold. Da kommer en som oftest frem til predikantene eller en oppsøker andre i forsamlingen for å bekjenne sine synder og motta ordet om syndenes forlatelse fra en annen troende. Rørelsen er først og fremst et uttrykk for sorg over egen synd, ofte ledsaget av gråt, samt en sterk indre glede over å ha mottatt tilgivelse for sine synder.
Etter møtet samles man vanligvis i et tilstøtende rom for å spise sammen. Ofte avsluttes denne uformelle delen med sang (fra en egen sangbok med salmer og sanger for barn og ungdom) og samtale om åndelige spørsmål, som f.eks. om hvordan man skal forstå og tolke et avsnitt fra Bibelen. Alle oppmuntres til å delta i samtalen og gjennom synspunkter fra de enkelte deltagerne, forsøker man å finne frem til svar som kan være riktige og nyttige for ens eget og forsamlingens trosliv.