Stubbbeng

Stubbbeng

Funnbeskrivelse

Ts 2791 er ei spissnakket trinnøks av skifer.

 

Hvordan funnet ble avdekket

Det finnes ingen nærmere opplysninger om hvordan dette funnet ble avdekket. Funnet har et lavt Ts nummer, og dette indikerer at funnet nok ble avdekket lenge før andre verdenskrig.

 

Generelle arkeologiske opplysninger om spissnakkede økser

I følge Lars Børge H. Myklevoll og Gutorm Gjessing er dette den mest vanlige øksetypen i Nord-Norge, med minst 113 stykker.

Til tross for det store antallet, har ingen blitt avdekket under arkeologiske utgravinger. Dateringene av øksene må derfor i stor utstrekning basere seg på strandlinjedatering.

Ut fra strandlinjedatering ser øksene ut til å ha vært i bruk i perioden ca. 5000 – 3000 f. Kr., med et tyngdepunkt rundt 4500 f. Kr.

Spissnakkende ovale økser er den eldste typen slipte steinøkser vi kjenner. I Storfjord er det ikke sendt inn noen slike økser. Imidlertid finner vi eksemplarer av senere øksetyper.

I perioden mellom 5000 – 3000 f. Kr. var to ulike typer økser vanlige, nemlig krumryggende huløksene og de spissnakkete trinnøksene. Funnene av disse øksene er konsentrert om sund og fjorder. Krumryggende huløkser finner man også lenger inn i landet. Man har til og med funnet ei krumrygget huløks på Finnmarksvidda. Den spissnakkete trinnøksa har en ikke funnet noen av langt inne i landet, men flere er funnet i kystnære innlandsområder, gjerne langs elvedalfører.

Rundt 5000 f. Kr. viser funn at den materielle kulturen i kystsamfunnene i Nord-Norge gjennomgikk endringer. Blant annet begynte man nå med flatehuggingsteknikk og man startet med å lage slipte skifergjenstander. Det er også på denne tiden at helleristningene i Alta begynte å bli laget.

Før dette tidspunktet ser det ut til at innlandsområdene i Finnmark bare ble sporadisk utnyttet, men på slutten av eldre steinalder ser det ut til at det blir en mer permanent bosetting i de indre områdene. Hvor disse bosetterne kom fra, fra Finland eller fra kystområdene, er vanskelig å si. Uansett hvor de kom fra, livet i innlandet gjorde at de levde på en annen måte enn de som bodde på kysten.

Økser er bare en måte å signalisere at man er ulik andre på, på lik måte som kofte og bunad også signaliserer ulik tilhørighet. Men mens klær og annet organisk materiale i stor grad er råtnet, er øksene rester etter den materielle kulturen disse forskjellige gruppene hadde.

Den spissnakkende trinnøksa har en noe mer kystorientert utbredelse, mens den krumryggende huløksa peker mer mot innlandet. Dette bildet styrkes også når man ser på hvor lignende økser forekommer. Økser som ligner på de spissnakkende trinnøksene finner man på Vestlandet omtrent på samme tid. De krumryggende huløksene var også vanlige i blant annet Finland, i Suomusjävrikulturen, ca. 8300- 5200 f. Kr.

De spissnakkende trinnøksene har nok vært all-round økser siden de både har rett-, tverr- og hulegg. Økser har nok for øvrig vært gode all-roud redskaper for tyngre oppgaver, om det har vært trearbeid, slakting eller til fjerning av hår og pels på huder.

 

Vil du lese mer om økser:

Lars Børge H Myklevoll (1998): Bergartsøkser i Nord-Norge. Forslag til klassifisering, kronologi og tolkning. Stensilserie B nr. 50, Institutt for arkeologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.

Gutorm Gjessing (1942): Yngre steinalder i Nord-Norge. Institutt for sammenlignende kulturforskning. Ser. B, XLI.