Øksemordene på gården Sør-Rotsund i 1790-91

Den riktige historien får man bare ved å lese de lange og særdeles grundige rettsreferatene i Justisprotokoller for Senja og Troms Sorenskriverembete 1789-91 og 1791-93, samt Domkopibok 1755-1854, og det er et tidkrevende og møysommelig arbeid.

Den historien som der rulles opp, er til gjengjeld interessant på mange måter. Ikke bare forteller den oss om tragedien på Sør-Rotsund 1790-91, men vi får også et innblikk i livet på proprietærgården, bygninger og tjenestefolk, utstyr og matforråd slik det var på en rikmannsgård i Nord-Troms for 200 år sia. Vi får et innblikk i lensmannens arbeid, i rettsvesenet og rettspleien, i fengselsforholdene og tidas straffemetoder. I tingsalen på Havnnes møter vi vitner i tur og orden som har opplevd de skrekkelige hendelsene, de fleste kan forklare seg på norsk, men noen må ha tolk fordi de ikke behersker annet enn finsk (kvensk).

Nord-Troms var i denne tida dominert av den store jordeieren, proprietæren, som eide all jord, all skog og alle tilgjengelige herligheter fra Nordnes i Lyngen til Finnmark grense, fra de ytterste skjær til svenskegrensa. Nord-Troms hadde på denne tida få embetsmenn, men mange handelsmenn (gjestgivere), helst trondhjemsborgere som drev sin bondehandel rundt om i fjordene. Men vi møter også innvandrerne fra Tornedalen, kvenene, som nå har begynt å kolonisere Reisadalen sammen med innvandrere fra Sør-Norge. Og vi møter “bygdens beste menn”, de edsvorne lagrettemenn, som skulle bistå sorenskriveren og fogden med avviklingen av tingsamlingene. Men vi får ikke gjennom rettsreferatene noen opplysninger om hvem disse menneskene er, så her må vi søke hjelp fra andre kilder: kirkebøker og kallsbøker, folketellinger og militære ruller, men også bygdebøker og historiske oppslagsverk.