Vekkelsen sprer seg

Fra Læstadius nådde sitt «åndelige gjennombrudd» i 1844, gikk det ikke lang tid før vekkelsen var et faktum. De som holdt til i området rundt Karesuando var de første til å bli «vakt», som det heter. Med dette menes å komme til tro, å bli kristen. Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før Læstadius sin forkynnelse hadde spredt seg til store deler av Nordkalotten. Denne delen av teksten skal ta for seg hvordan læstadianismen kom til Norge, noe den gjorde omtrent samtidig i Ofoten og i Lyngen. Kautokeinoopprøret, læstadianismens mest tragiske hendelse, vil også bli omtalt.

Av Torjer O. Berglund

Antin Pietin
Antin Pietin 1885 Foto: Wennberg

Sosiale forhold

Folk på Nordkalotten hadde det ikke spesielt bra materielt sett, på midten av 1800-tallet. Særlig gjaldt dette de som bodde på vidda og i skogsområdene i Nord-Sverige og Nord-Finland, der mange var samer og kvener. Reindriften var rammet av nedgangstider, økonomien var jevnt over dårlig, og mange var nødt til å flytte for å søke lykke andre steder. Mye av pengene gikk med til sprit, som de ofte kunne kjøpe hos prestene. I tillegg hadde den beinharde fornorskingspolitikken myndighetene førte akkurat begynt, noe som ikke gjorde hverdagen lettere for samer og kvener. Et resultat av både politikken og de sosiale forholdene var at mange mistet stoltheten og sjølrespekten. De følte at de var mindre verdt som mennesker, først og fremst fordi de var fattige, men også fordi de var samer eller kvener.

 

Vekkelsen kommer til Ofoten

Læstadianismen spredte seg først nesten bare blant samer og kvener. Læstadius talte krast imot alkoholmisbruket, og han talte et språk som folk forsto. Rundt Karesuando skjedde det en brå og voldsom endring blant folk. Spritforbruket gikk drastisk ned, det ble slutt på tyveri og slåsskamper, og kirka ble fylt av folk. Ryktene spredte seg raskt, også til den norske siden av grensen, og mange blei nysgjerrige. Reindriverne sørget for at ryktene gikk fort, og brakte med seg selve vekkelsen. Til Ofoten, på grensen mellom Troms og Nordland, var det en ung jente som tok med seg læstadianismen. Hun het på norsk Karen (Jerpe Gáddja på samisk), og hadde ikke mulighet til å bli konfirmert i bygda der hun bodde. Dermed sendte foreldrene henne over grensa til Sverige, der hun gikk på skole og ble konfirmert av Læstadius. Da hun kom hjem til Gratangen hadde hun mye å fortelle, både om Læstadius, som alle hadde hørt så mange rare rykter om, og om Gud. Hun kalte seg selv for et Guds barn, slik som læstadianerne ennå i dag kaller seg selv og andre kristne. Karens mor og andre som hørte henne fortelle trodde imidlertid først at hun var blitt sinnsforvirret. «Ho e blitt tullat», sa de. Etterhvert skjønte de likevel at hun var blitt vakt av Læstadius, og folk ble rørt av å høre henne fortelle. Dermed var grunnen gjort klar for vekkelsen også i Ofoten. Andre, som hadde vært i Sverige og hørt Læstadius, stelte i stand møter der det ble talt, og der de fikk høre at de fattige ikke var dårlige mennesker, men tvert imot salige. Å være fattig kunne faktisk gjøre det lettere å komme inn i Guds rike. I Lukasevangeliet står både: «Salige er dere fattige, for Guds rike er deres», og «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme inn i Guds rike». Varme til sinns begynte folk å takke Gud for dette.

 

Til Lyngen

Det var den samiske predikanten Antin Pieti som brakte læstadianismen til Lyngen i Nord-Troms. I 1848 sendte Læstadius ham og en annen predikant for å forsøke og vekke folk under det årlige Skibotnmarkedet. Det var bare det at ryktet hadde løpt dem i forveien, slik at ingen ville ta imot dem. Folk hadde hørt om de merkelige hendelsene i Karesuando, og trodde det var snakk om galskap. Drankerne var blitt edru, tyvene var blitt ærlige og alle snakket om Guds ord. Dermed ble det slik at Skibotnfolket stakk av da de to utsendingene kom. På den måten ble Pieti og reisekameraten stående alene på veien og synge en salme og forkynne. Ingenting skjedde, så de gikk innover Lyngenfjorden, der de faktisk klarte å omvende to familier, før de la ut over fjorden i en gammel og utslitt båt. En voldsom storm brøt ut, og de to fjellsamene var uvante sjøfolk og dårlige roere. De ble kastet rundt omkring av de voldsomme bølgene, og kanskje hadde de gitt opp alt håp da de plutselig drev i land. Plassen de var kommet til var en gård som het Pollen. Du kan tenke deg hvor forskrekket de som bodde på gården ble, når det midt i uværstimen kom ramlende inn i stua to skipbrudne, som henta opp fra døden. Kanskje ga dette forkynnelsen ekstra næring, for samme natt ble familien på gården omvendt, og måtte stille det fortvilte spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å få evig liv? Antin Pieti kunne gi trøst med sine ord om tilgivelsen i Jesus, og dermed var den læstadianske vekkelsen også kommet til Lyngen.

 

Kautokeino – stolthet blir til egenrettferdighet

Over har vi trukket fram de sosiale forholdene som viktige for den læstadianske vekkelsen – fattigdommen, drukkenskapen og mangelen på stolthet omkring egen identitet. Til Kautokeino i indre Finnmark hadde læstadianismen kommet på slutten av 1840-tallet. Problemene hadde i forkant rammet samebygda hardt, reindriften var skakkjørt og myndighetenes representanter – særlig lensmannen og kjøpmannen – var for utsugere å regne. I stedet for betaling for rein kunne folk gjerne få sprit. Det skapte mer bråk, og mange satt etterhvert med stor gjeld til kjøpmannen, som med lensmannens hjelp ble drevet inn med hard hånd. Med læstadianismen kunne folk også i Kautokeino reise hodene sine. I Guds rike skulle det ikke være forskjell på fattig og rik. Etterhvert begynte imidlertid noen av de ledende i forsamlingen å forandre læra til Læstadius. I stedet for å se på seg selv som likeverdige med alle andre, slo de fast at de var bedre. I stedet for at dommen skulle falle på «den siste dag» hos Gud, slo de fast at de selv hadde rett til å dømme, ettersom de var de rette vakte. Dermed reiste det seg et voldsomt sinne mot lensmannen, presten og kjøpmannen, som ble sett på som representanter for de onde kreftene i verden. Sinnet hadde fått lov til å utvikle seg over lang tid, og nå hadde de plutselig fått tillatelsen til å gjøre noe med det. På den måten hadde det seg at en folkemengde bevæpnet med økser, kniver og stokker en novemberdag i 1852 tok turen til kjøpmannen. Raseriet kokte i folk, som det bare kan gjøre når det er mange samlet om det. Både kjøpmannen og lensmannen ble drept, mens presten fikk seg en solid omgang juling. Alt ble utført i Guds og Jesu navn, og sett på av de ledende i forsamlingen som rettferdige og nødvendige handlinger. Da Læstadius fikk høre om dette ble han svært nedbrutt og sint, og han kunne ikke skjønne hvordan han kunne bli misforstått på en slik måte. Det vi kan si om dette er at de sosiale forholdene, undertrykkelsen av de fattigste, skapte reaksjoner. De aller fleste stedene læstadianismen kom til ga det folk en stolthet og en identitet på tross av myndighetene og nasjonsgrensene. I Kautokeino bikka det over fra stolthet til egenrettferdighet og hevntanker.

 

Oppsummering

Læstadianismen fortsatte å spre seg. Den skapte forandring; på statistikkene kan man lese at spritforbruket i en bygd gikk ned fra over hundre tønner i året til seks. Hvorfor? Fordi folk var blitt «vakt». Mange lærte å lese, fordi de hadde fått lyst til å lese i Bibelen. Og folk kunne med stolthet si hvem de var. I tillegg til disse ytre forandringene gjorde ordene om syndstilgivelse, Guds fred og omvendelse andre interessert. Slik har det seg at bevegelsen kunne gå videre til nabobygda, og til nabobygda. Dermed ble Karen i Gratangen og familien på Pollen i Lyngen bare grunnsteinene, de første i en lang rekke læstadianere.