Alta retningen

Alta-retningen (de «småførstefødte»)

Med bakgrunn i uenighet i synet på samarbeid og organisering av de læstadianske forsamlinger i Amerika, oppsto det på 1930-tallet en diskusjon som førte til en splittelse på et møte i Oulu (Uleåborg) i Finland (1934). Et mindretall ble utstøtt og fikk av sin motpart tilnavnet «de småførstefødte».

De som sto bak utstøtelsen ble kalt «gammellæstadianere». I Norge fikk den første gruppen størst tilslutning og har i dag sin viktigste forsamling i Alta. Allerede fra slutten av 1800-tallet hadde en del læstadianske predikanter stilt seg kritisk til oppbygingen av en hierarkisk struktur for de læstadianske forsamlinger med organisatorisk forankring i Moderforsamlingen i Nord-Sverige. Under Alta-predikanten og ishavsskipperen Petter Postis ledelse (d.1918), forkastet man både de førstefødtes lære om Moderforsamlingen og Erik Johnsens syn på dåpen. Senere fikk predikantene Karl Huru (Vadsø) og Ananias Brune (Vadsø/Hammerfest) stor betydning for forsamlingenes virke, og læstadianerne i Alta har derfor ofte blitt kalt for «Huru-Brune-fraksjonen». I likhet med mange andre kristne i forsamlingen, var Petter Posti innvandrer fra Finland (kven). Forsamlingens nære forbindelse med Finland og Tornedalen førte til et nært forhold til den østlæstadianske tradisjon (gammellæstadianismen), og særlig beholdt man god kontakt med de læstadianske forsamlingene i Tornedalen på både svensk og finsk side. Etter ekskluderingen av de «småførstefødte» i 1934, har læstadianerne i Alta-området stått som den viktigste representanten for den øst-læstadianske gren av læstadianismen.

Tyngdepunktet for de «småførstefødte» er fortsatt i Vest-Finnmark, men man har også utsendelser av predikanter til Sør-Troms og Øst-Finnmark. Forsamlingen har siden 1930 hatt sitt eget organ, Sions blad. De var også først ute med en egen læstadiansk salmebokutgivelse, Aandelig Sangbok i 1914. Denne er kommet i flere opplag med revisjoner, senest i 1988 (Åndelig Sangbok) og 1990.