Særtrekk

Særtrekk i læstadiansk kristendomsforståelse

Særtrekk
Gudstjeneste og forsamling, Sabitjohka, Gaivuotna/Kåfjord 1948. Læstadianerne har ikke ønsket å løsrive seg fra kirken, men ser seg som "folkekirkens indre kjerne". Eier av originalfoto: Elmine Nilsen

Av Roald Kristiansen

 

Den læstadianske bevegelsen er forankret i en luthersk kristendomsforståelse og teologi. Mennesket betraktes som en fordervet synder som trenger Guds tilgivende nåde gjennom troen på Kristus. Slik har forkynnelsen av lov og nåde stor betydning. Lojalitet mot luthersk lære har vært fremtredende, spesielt i Lyngenretningen. På mange måter har bevegelsen fungert som en nidkjær vokter av viktige lutherske idealer. Dette har gjort vekkelsen til en konservativ bevegelse som ofte protesterer mot nye bibeloversettelser, gudstjenesteordninger og salmebøker. Det gamle og velprøvde er best i seg selv.

Troskapen mot Luthers og Læstadius’ skrifter er sterk. Dette har ført til en konservering av kulturelle ytringer som var dominerende på Læstadius’ tid. Livsstilen har tradisjonelt vært utpreget puritansk. Årsaken er blant annet at vekkelsen bredte seg i en befolkning som var meget fattig, men som fant sin verdighet ved at Læstadius gjorde nøysomhet til en sentral kristen dyd. Dette nøysomhetsidealet har imidlertid over tid ført til at mange læstadianere har blitt forholdsvis velstående.

Kristendomsforståelsen hos læstadianerne er typisk pietistisk i sin vektlegging av den kristne erfaringens betydning. Gjennom forkynnelsen av loven utløses en gjennomgripende erkjennelse av å være en synder, en som har forbrutt seg mot Guds vilje. Deretter forkynnes evangeliets løfter om Guds nådige tilgivelse for synderen. Dette utløser en erfaring som innebærer en indre glede fordi en får del i nåden gjennom troen. Noen «billig nåde» tilbys ikke fra læstadianernes predikanter. Læstadius beskrev mennesker som kalte seg kristne uten først å ha erfart en gjennomgripende erkjennelse av synd, for «nådetyver», dvs. som «stjeler» nåden og dermed tror seg å ha noe de egentlig ikke har fått. På den bakgrunn oppleves utfrielsen ekstra sterkt når først nåden bryter gjennom.

Oppgjøret med synden (boten) har fått sin spesielle utforming i læstadianismen gjennom skriftemål og «rørelse». Frelse formidles ved først å bekjenne sin synd. Deretter følger tilsigelsen av syndenes forlatelse fra en medkristen: «tro at dine synder er deg forlatt i kraft av Jesu forsoningsverk».

Lille -katekisme
Den lille katekisme

Erfaringen av å ha fått sine synder tilgitt ble særlig i vekkelsens første tid så intens at en sterk uro bredte seg i forsamlingen når de troende bekjente sine synder for hverandre og fikk tilgivelse. På grunn av den nære forbindelse i luthersk teologi mellom syndstilgivelse og nattverd, førte vekkelsen til at antall nattverdgjester økte sterkt.

Læstadianerne har vært trofaste mot statskirken og ikke ønsket å etablere seg som en frikirke. Med sin sterke lojalitet mot Luther og luthersk tro, har de ansett seg som hjemmehørende i de lutherske kirkene på Nordkalotten. Deres stilling til ikke-lutheranere er som regel avvisende, men også forholdet til kirkelige organisasjoner og prester er ofte problematisk. Prestene er ofte beskrevet som lite åndelige, mens de på sin side har beskyldt læstadianerne for å være eksklusive og egenrådige. Problemet i forhold til en statsstyrt kirke, og medlemskap i denne, løser læstadianerne ved å forstå seg som et åndelig samfunn innenfor rammen av den statlige kirkens ytre organisasjon. De ser på seg selv som folkekirkens «indre kjerne» og som en trofast «rest» av troende. Vektleggingen av syndsbekjennelse og absolusjon (tilgivelse og syndenes forlatelse) har betydning på den måten at den understreker bevegelsens ønske om å være en menighet av sanne troende. Den fungerer derfor som en kirke innenfor kirken. Den læstadianske bevegelse opererer i stor grad uavhengig av den etablerte kirke og har et eget lederskap basert på personlige egenskaper, lederevner og livsførsel.