Horsnes/Opdal

Horsnes
olufina_i_avisa_large
Utklipp fra avisa Tromsø 13. desember 1937

Funnbeskrivelse

Ts 3925 er en stor enegget kniv av skifer fra yngre steinalder.

 

Hvordan funnet ble avdekket

Den 19. oktober 1957 skriver Gutorm Gjessing til Hans J. Opdal at museet har fått vite at han har en spydspiss eller kniv av stein. Gjessing henviste til fornminneloven av 1905 og ba om at funnet ble sendt inn.

I svaret til Tromsø Museum skrev Olufina Hansen at det var feil at det er Hans J. Opdal som har funnet kniven. Det var hun som hadde gjort det. Olufina skriver:

”Jeg ser de vil faa den sendt til Museum. Ja jeg hatte ikke lyst og bli skilt av den pene gjenstanden men jeg vil aldligevel sende den til Museum som gave, men så ber jeg og Dem iden godhet at sende mig en liden gave. Næmli en liten interessant Bok omså den ikke er verd mer enn 25 øre bare den er utsent av Museum at jeg faarskrive en minste skrift i dens perm og den skal blive her efter mine dager av den grund jeg er i slækt med oldtidens gammefolk min mors fårelder er bod her jeg bor. De hatte fortalt om 17aarhunderets fruktelige tider da russiske bander og røvere for og dræpte og plyndret folk. De måtte grave sig boliger under jorden for og berge livet med de kunde hende at Bander fant folk også i de boliger og dræpte og blindet. Og de grufulde barkebrød tider de hatte. (…) Ja folk er nu misfornøyd og sint til styrelser og alt men man skønner ikke og tenker at man lever i fredens paradis. (..) Jeg sender stenkniven til museet 14 dage før jul at det blir som julegave.”

Gutorm Gjessing takker Olufina den 11. november 1937 for kniven og for de interessante opplysninger om samenes underjordiske boliger:

”Det fins nemlig virkelig både i Troms og Finnmark tufter etter underjordiske boliger, som rimeligvis er samiske. Hvor gamle disse er, vet en imidlertid ikke sikkert ennå. Med hensyn til boken De ber om, skal det nokk bli råd at vi sender Dem ett eller annet som museet har utgitt om Nord-Norges oldtid.”

Olufina skriver så tilbake til Tromsø Museum den 1. desember 1937:

”Jeg sender nu den stenkniven som avtale var. Virkelig hva den kalles ved jeg ikke museums medlemmer har gid svaren til den, De var så vi gjærtet inn et udmark på øversiden av gården hos oss. Som var overvokst av krøkebærlyng. Og store tuer som ble kjørt bort og siden ble der op stukket en dyb krøft og på den krøftekanten fant jeg den. Straks på nersiden en liten kilde. De var om våren jeg gikk der som vanlig at rake mark. Jeg trodde at de var bare almindeli sten jeg skulde tage den og blant andre rask jeg sled den op og de var bare skaftet som titet i været masse leir som var tørke eller som forstenet omkring gjænstanden også sterk den var at den ikke gikk i stukker under min uforsiktige behandling jeg som ikke forstå vadde var før jeg banget leiren væk og saa ægg på begge siden da skjønte jeg at de er oldtidens ting så tror at denne gjænstand har ligget meget dyp i jorden sikker over en meter antakelig har den kommet op under krøftegraving, også er der funnet askehaug med halvbrænt forkullede trær og lengre borte stamforrer som var så optæret at de var bare margen igjen bak de store kvister vitner at trær har vorre. Stor men jyft i jorden og ingen husker at det har vorre furskog og nu er ikke og se en furu i de strøket men senere har vi ikke funnet noget der er blit gravet krøft og pløyd men der findes ingen ting de var kun der vi fant. Det er aligevel ikke længer afstabd fra sjøen å til noen funnet er gjort som omkring 300 meter. Vi har forundret den lille gjænstand at vad oldtidens folk har hatt den til jeg har inbilt at de har brugt den til krigsvaaben. Det skulde være inderli at få vide hos Dere om de her gjænstannen, at i vilket stenalderen er og den pene stenen som folk påstå at de finnes ikke her. Vist De har kunde gi os at vide enten gjænem avise eller skriftli vi ønsker så gjerne vide det. Jeg vil haabe at stenen kommer fræm til Museet at den ikke blir bort under Reisen. Jeg takker Dem for brevet som jeg sar De lover og ha en råd med Boken fårløbi takk og til lykke med Julegave. Datum og aarstall kan jeg ikke huske til funnet hål mig undskult. Ærbødigst Olufina Hansen Opdal Horsnen Storfjord. Tirsdag 1. desember 1937.”

Gjessing svarer så Olufina den 10. desember 1937:

”Vi har i dag med hjertelig takk fått skiferkniven De lovte oss. Det er en meget pen kniv, og vi er meget takknemlig for gaven. Hva den har vært brukt til er ikke så greit å si, til krigsbruk har den nokk ikke vært, snarere har disse knivene vært brukt som flensekniver. Hvorvidt dette skiferlaget fins i Lyngen, tør jeg ikke ha noen mening om,- den fins i hvert fall mange steder her nordpå. Kniven er antakelig fra tiden mellom 1500 og 1000 før Kr.f. Vi sender en bok som er utgitt av museet, og hvor De vil finne beskrevet et praktfullt sølvfund fra Lyngen.”

Samme dag sender Gjessing også et brev til avisa Tromsøs redaksjon:

”Jeg er redd jeg må bry Dem igjen med å be Dem om gohetsfullt å ta inn nedenstående notis: Tromsø Museums arkeologiske avdeling har fått som gave fra Olufina Hansen Opdal, Horsnes i Storfjord en meget pen, stor kniv av skifer fra yngre steinalder. Fra gårdbruker Peder Jacobsen, Vollstad, Fauskevåg, har museet fått en stenøks, en skiferpil og stykke av en skiferkniv.”

 

Noen kommentarer til Olufinas brev

Opplysningene fra Olufina er interessante, særlig på to områder. For det første er det ingen tvil om at Olufina er en meget oppegående dame, som forventer respekt fra myndighetene. En gjennomgang av brev til Tromsø Museum fra samme periode viser at mange andre innsendere har inntatt en langt mer «underlegen» posisjon, der de ærbødigst ber om finnerlønn, gjerne begrunnet med at de er fattige. Olufina på sin side ber om «gave-mot-gave»; skal museet ha kniven som gave, ja, da kan hun få en gave i retur; ei bok.

For det andre skriver Olufina om at folk måtte gjemme seg for plyndrende bander. Forestillinger om østlige bander, russere eller tsjuder, som har fart fram i Nord-Troms står sterkt i folketradisjonen. Det vitner talløse sagn og samt stedsnavn med «russ» i seg.

Denne tradisjonen er faktisk ikke oppspinn, men bygger på historiske realiteter. I skriftlige kilder fra perioden midten av 1200-tallet til midten av 1400-tallet er det nemlig dokumentert 11 karelske tokt i Nord-Norge.

 

Generelle arkeologiske opplysninger om eneggede skiferkniver

Dette er en type kniv som kalles eneggende skiferkniver. Denne typen kniver er typiske for perioden 3000 – 1800 f. Kr. På denne tiden blir de eneggede skiferknivende enerådende.

Eneggede skiferkniver kjenner en i stort antall både fra kysten av Nord-Norge og Vestlandet. Det store antallet kniver utviser store variasjoner i forhold til størrelse, farge på materialet og vinkel mellom blad og skaft. Det har derfor vist seg vanskelig å utarbeide sikre kronologier for denne typen funn annet enn at de ser ut til å være mest vanlige i de senere delene av yngre steinalder. Det er derfor ikke mulig å si noe nærmere om hvor gammel denne kniven er siden den ikke har blitt avdekket under en arkeologisk utgraving.

Denne typen kniver blir av arkeologer assosiert med sjø og aktiviteter som for eksempel flensing. Gjennom forsøk har det vist seg at skiferkniver av denne typen er svært effektiv ved flensing av sel.

Vil du lese mer om fiskeredskaper:

Helberg, B. H. 1993: Fiskeriteknologi som uttrykk for sosial tilhørighet. En studie av nordnorsk fiske i perioden 400- 1700 e. Kr. Mag. art. avhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø.