Del V Dommen

Lørdag, 9.juli 1791 falt dommen.

Konstituert sorenskriver Niels Stub Bierrum kunne ta utgangspunkt i at Moses og Michel hadde tilstått mordet på fem mennesker, og en rekke vitneforklaringer hadde stadfestet dette. Dommeren la vekt på at gjerningsmennene «med frit Forsæt og velberaaed Hue» hadde utført disse drapene, og at de «gradvis er gaaet frem i Ugudelighed og Ondskab.» Dommeren viste til at selv om Moses og Michel også tidligere var dømt for tyveri, og denne dommen ikke var sonet, så ville de nå bare bli dømt for mord «da Straffen for en større Misgiærning opsluger Straffen for den mindre.»

Med hjemmel i «Kongl. allernaadigste Forordning af 16 Octbr 1697, confereret med Forordningen af 7 Febr 1749, måtte dommen bli hard.

«Thi kiendes for Ret:

Malificanterne Moses Samuelsen og Michel Hansen bør begge af Skarpretteren knibes med glødende Tænger, først udenfor Gaarden Søer Rotsund hvor Mordet af dem er begaaet, og 3de Gange imellem Gaarden Søer Rotsund og retterstedet, og allersidst paa Retterstedet, dernæst deres høire Haand levende afhugges med en Øxe og siden Hovedet iliigemaade med en Øxe, hvorpaa deres Legeme legges paa Stejle og Hovedet tilligemed Haanden festes paa en Stage ovenfor Legemet. Liigeledes bør Malificanterne Moses Samuelsen og Michel Hansen uden nogen Ceremonie føres fra deres Fængsel til Retterstedet og i deres i Fængselet brugte dagligklæder med blottet Hoved, Strikken om Halsen og sammenbundne Hænder.»

Selv på slutten av 1700-tallet må dette ha vært en særdeles hard dom som klart var uttrykk for at man her stod overfor en særlig grov forbrytelse. Steile og hjul ble avskaffet som straffemetode på 1700-tallet og var i det hele tatt lite brukt i Norden. I dette tilfelle skulle legemet legges på steile først etter henrettelsen, det vil si at kroppen ble bundet til et hjul som ble festet vannrett til en oppreist stake. Det var nok svært uvanlig å idømme en slik straff i Norge så sent på 1700-tallet. At høyre hånd skulle hogges av før fangene ble halshogd, var nok en straff for innbruddene og tyveriene som var begått.

Johannes Erichsen og Berreth Michelsdatter ble dømt for heleri til slik straff:»Johannes Erichsen og Konen Berrith Michelsdatter, Paskabuth bør at arbeide i Trondhiems Tugthus toe Maaneder sig selv til Straf og andre til Exempel.»

Resten av historien om de grufulle hendelsene på Sør-Rotsund ligger delvis i mørke. Fangene ble ført tilbake til arresten, og vi må regne med at denne gangen manglet det ikke på fangejern. Michel Hansen var ukonfirmert. og presten Junghans tok på seg å gi han den nødvendige opplæring, slik at han kunne konfirmeres før han ble henrettet. I kirkeboka skriver han : «Den 9,.10. og 11 October (1791) var jeg i Rotsund og læste for Fangen Michel Hansen.» Moses Samuelsen døde i arresten, i følge folketradisjonen i Rotsund ved at at han spiste knust glass og døde av det, men ingen skriftlige kilder kan bekrefte dødsårsaken. I kirkebok for Lyngen (1785-1821) har presten Junghans notert at Moses døde i fengselet i 1791 og ligger begravd på Lille Skogholmen. I følge tradisjonen skal madam Hysing ha følt medynk med den ukonfirmerte gutten Michel, men heller ikke det kan bekreftes på noen måte. Det vi vet er at det gikk ett og et halvt år fra dommen var falt til henrettelsen fant sted, den 29.desember 1792.

Det er ikke vanskelig å forestille seg den uhyggelige stemninga som må ha rådet i Rotsund på henrettelsesdagen, midt på svarteste vinteren, mellom jul og nyttår. Vi må regne med at mye folk hadde samla seg på Sør-Rotsund for å bivåne denne grufulle begivenheten. Aldri tidligere hadde skarpretteren hatt noe å gjøre i denne delen av fylket, i alle fall ikke så lenge folk kunne huske. Hvor kom han fra, denne mystiske personen som hadde tatt på seg en slik oppgave? Den gamle skarpretter Ole Johnsen i Meistervik levde nok ikke lenger, men i si tid gjorde han seg et magert levebrød av å henrette dødsdømte personer i hele fylket. Vi kjenner ingen kilder som kan fortelle hvem som forestod den makabre handlinga på Lille Skogholmen i 1792. For det ser ut til at det var på Lille Skogholmen det skjedde, slik det er uttrykt i presten Junghans’ kirkeboksnotat. I så fall måtte henrettelsen ha funnet sted enten ved full flo eller ved full fjære sjø, fordi det ellers ikke er mulig å ta seg fram til holmen verken med båt eller tørrskodd.

Skarpretteren må ha gjort i stand skafottet og redskapene, tent opp bålene langs vegen mellom gården og retterstedet for å kunne holde tengene glødende. Presten Junghans var kommet fra Lyngseidet for å følge Michel fram til retterstedet, be for ham og kanskje gi han nattverden. Så ble Michel ført ut av arresten i sine fangeklær, uten lue på hodet, men med lenken rundt halsen, og den makabre avstraffelsen kunne begynne. Da øksa falt på Lille Skogholmen 29.desember 1791, var det slutt på det trasige livet til denne unge Tornedals-gutten som hadde forlatt sine hjemtrakter sammen med Moses Samuelsen i 1790 for aldri å vende tilbake. Var han en skrupelløs forbrytertype, eller lot han seg forlede av Moses til å begå tyverier og bestialske drap. Det vil vi aldri få vite.