Hertugen leide Reisaelva
I 1927 leide Hertugen av Westminster Reisaelva. Margit Mikalsen som var stuepike for hertugen og hans følge forteller hvordan hun opplevde dette.
Stakere og kokke på vei til Fossehytta for å forberede hertugen av westminsters ankomst.Fra venstre: Gusta Larsen, Peder Ringstad, Herman Olausen og Peder Østgård.
En venninde av meg spurte om vi to skulle søke på en ledig stilling ved Punta og Fossestua, mens hertugen var i dalen i 14 dager.
Det sto oppslag på Sørkjosbutikken at de trenkte 2 stuepiker til å holde orden i Skogforvaltergården en i Punta og en ved Fossestua ved fossen. Vi søkte og fikk plassen. Dessuten var det ansatt 2 kokker. En fr. Sakariassen fra Tromsø og Gusta Larsen fra Sukkelvik. Hun hadde vært i England i flere år og kunne både språket og matlagingen derfra. De hadde og 2 tolker med, en Kari Veden fra Oslo (student), og en styrmann Nilsen fra Trondhjem. Dessuten hadde hertugen med 2 kelnere fra England, Albert og Georg.
Til fossen var det reist mange tømmermenner fra dalen for å bygge hytte ferdeig til herskapet kom. Den var ganske stor med mange rom. Men hvor mange alen eller meter i omfang husker jeg ikke mer etter snart 60 år. Den sto til den ble brent av tyskerne under krigen.
Vi blei enig oss i mellom at vi skulle være en uke hver, en i punta med frøken Sakariassen og den andre med G. Larsen ved fossen. Men da Fossestua ikke var ferdig ble vi alle i Punta den første uka. Vi bilte opp dalen til Vinnelys og derfra ble vi staket opp i elvebåt til Punta, og så derfra etter ei uke bar det opp til fossen. Det var en hel drøm å sitte i elvebåt med 2 vante stakera en i hver ende av elvebåten, og elva i flom.
Stakeran Peder Ringstad og Peder Østgård fortalte etter som vi passerte oppover hvad plassan hete og hvem som hadde tjæremiler der på begge sider av elva, og det var ikke få.
Fra Punta og opp puntamunningen var det tjæremile av Olav Jonsen, Snemyr, og opp til nedre Kirkestilla til Sakkabohalis hadde Ole Ringstad mile fortsetter vi til Gjæræma og der hadde Henrik Jonsen og Ringstad mile, og da begynner Kirkestilla hvorfra tømret til kirka i Reisa er tatt, derfra for tømret var så slank og egnet seg godt til kirke, derav navnet. Derfra og oppå begge sider av elva var mange tjæremile år etter år i samme botten. I Heidamokka og Ansamokka var det en stor brann i 1918 som rakk helt til Gauraniva. Det blei et helt bringebærfelt etter den brannen. Nesten hele bygda var hver høst på tur ette bær som det var rikelig av i mange år intil skogen overtok. Så kom en til Forraholmen. Der var og mange miler i Gauranivastilla og Gauraniva.
Der var miler av Henrik Jensen og seinare Jon og Karl Annabakkelv, så kom en til Hovengivi hvor Ivar Olsen med brørn hadde mile og også Ringstadfolket. Så var vi i Gebaotsi med Kristian Johansen og Petter Olsen sine mile. Derfra til Seima med den store furua som er freda den dag i dag. Videre oppover kom en til Disseldokka, Nerdormi??, Altars, Dornisuamdo, Raudsouando (stilla), Bikkogropa og Hellesuando ? og da er vi med Mollis, Voåmadakka, Moddasuando, Siorja??, Naustnesset, nerfossen. Tjeremile og tømmerhogst på begge sider av elva helt oppå Imo. Noe av tømmret blei sluppet ned i Imo for å se om det flaut videre, men en del av tømmret ligger nok i Imokjelen fremdeles. Ellers ble tømmret og tjæretønnene kjørt ned på vinterføre så langt at de kunne bli flåta ned til handelsmennene og sagbrukan i flomtia om våren.
Fossehytta, eller Engelskmannshytta som den ble kalt før. Dette fordi Hertugen av Westminster sørget for at den ble bygd til hans besøk i 1927.
Da vi kom til Fossen holdt arbeideren på med bygninga alt de kunne for å få hytta ferdig til hertugen med følget kom opp. De var ventende men alt var nå enda (rot og skrot) Og så blei det plutselig et forferdelig vær med torden, lyn og regn så vi trudde fjellan skulle rakne ned. Men alt gikk nå bra likevel, vi fikk det verste unna, uværet stoppa og arbeiderne slutta. Hertugen kom da om natta med sitt følge. Vi var søvnig å hørte nok rammel og skrål ? men vi trodde det tordna fremdeles og sov bare videre. Om morran når vi våkna var herskapet reist nedover. Det var nok alt hertugen var ved Fossestua. Og vi så han ikke i det hele tatt, men for det meste holdt de nok til i båten sin som lå på fjorden i Sørkjosen «cutty charc». Men når det var så flom i elva, og ikke fikk noen laks reiste de til Bjørnøya og fiska sei som det var rikelig av. Untatt svigersønn til hertugen, han holdt til i Punta for han skulle ha ro for han var ikke riktig frisk. Det var en baron. Men hva han heter husker jeg ikke. På turen opp dalen med hertugen og Julius Sagelson som sjåfør var Hjalmar Molund på veien ved Kjelderen med hest og vogn. Hesten ble skremt og datt på kne i veigrøfta, og hertugen forfær over at de hadde så oppdresserte hesta der i dalen at den bøyde kne for han. På skogforvaltergården i Ponta var det der så mange sjanpangne og whisky flasker som stod til avkjøling på kjøkkengulvet i stamper og bøtter, at det var nesten ikke plass for føttene.
Så var det nå slutt og det bar nedover dalen og hjem, og vi fikk beskjed om å komme til Sørkjosen hotell å få oppgjør. Ja vi spasserte de 5 km. til Sørkjosen og fikk 5 kr. dagen og sengklærne vi hadde brukt. Ja vi blei jo rik, og Nordreisa kommune fikk 25.000 kr. i leie for elva, og det var penger i den tida. Det siste vi såg av «Cutty chark» var når den for ut Reisefjorden og siden har ikke hertugen vært i Nordreisa.
