DEL II Aasel og Karen - de første ofrene

Det var kaldt i fangehullet på gården Sør-Rotsund der Moses Samuelsen og Michel Hansen satt, dømt for tyveri både på Ibestad og på Sør-Rotsund. Fangene hadde både hand-og fotjern som sikkert plaget dem i adventskulda, de hadde skralt med klær, og matrasjonene var antakelig ytterst små. Det ble riktignok gjort opp varme i arresthuset, men huset var så utett at “Varmen strax forgik”. Moses beklaget seg til vaktmannen at han frøs i fengslet og at han trengte mer klær, men det lyktes ikke å få bedret på forholdene.

Madam Hysing var reist til det store høstmarkedet på Skibotn, og fangene så nå en mulighet for å komme ut av den trøstesløse tilværelsen. Det lyktes dem å få en viss slakk på handjernene, slik at de kunne smette dem av. Lørdagskvelden eller natta før 1.søndag i advent, den 13.november, slo de til. Vakta lå og sov i dagligstua oppe “i gaarden” da fangene klarte å brekke seg ut gjennom veggen på arresten. De gikk opp i eldhuset der de krøp inn gjennom ei luke og forsynte seg med kjøttpølser (6 korte og 2 lange!), ei lammeside og en bog. Deretter gikk de tilbake til arresten hvor de gjorde opp varme og stekte og spiste pølsene og noe av lammelåret. Dette uvante måltidet ville de avslutte med en dram, så Michel tok seg fram til madame Hysings kjeller hvor han fant ei flaske “med noget i som han ikke kiendte”. Dette slo han ut og fylte flaska i steden med “dansk brendeviin”. Mens han alt var i kjelleren, tok han med noen oster, et brød og to blodpølser. Så satte de til livs mesteparten av brennevinet.

Nå var motet steget kraftig og de begynte å snakke om å rømme. Men først trengte de klær, “Moses havde kuns en skiorte paa”, så uten klær var det umulig å stikke av. Men først ville de myrde folkene på gården. Det hadde Moses snakket om lenge, og Michel hadde sagt seg enig i det. De gikk opp i bårstua der de visste at det hang klær som tilhørte madam Hysings tjenere. Moses tente ei lampe og de tok seg opp på loftet i bårstua. Døra inn til loftet var lukket, men de hørte at noen snakket sammen inne på loftet. Michel bestemte seg for å gå inn i loftsrommet for å slå ihjel folkene der, mens Moses ble stående utenfor for å ta seg av vaktene om de skulle våkne og komme til hjelp. Det lå to tjenestejenter i samme seng på loftet, AASEL ANETSDATTER og KAREN LARSDATTER. Michel gikk straks løs på Aasel og slo henne hardt i hodet med en jernbolt. Aasel nådde ikke på å rope annet enn et NEI!, mens hun forsøkte å rykke ham i sekkekofta. Deretter gikk han løs på Karen med jernbolten. Han brukte alle sine krefter på dette slaget, og Karen gav ikke mer lyd fra seg. Imidlertid hørte han at Aasel ynket seg, så han slo henne kraftig med jernbolten enda en gang, og nå var det ikke tegn til liv mer.

Moses hadde stått utenfor døra, men nå kom også han inn i rommet for å ta med seg noen klær som hang på veggen. Han hørte da at det fortsatt var liv i jentene, så han gikk bort til dem og slo dem “adskillige gange” med jernbolten, “da hans agt var at berøve dem det liv de maatte have til overs.” Det var nå blitt morgen, klokka var rundt halv åtte. Etter dette forsynte de seg av klær og fottøy. Michel var best kledt, så han tok bare et par komager, men Moses forsynte seg godt av det som var å finne: “2 Reen Mudd”, 1 par Komager, 2 par KneeBuxer, 1 blaae Trøie, 1 Vest, 1 rød Bundings Hue og en hvid Finne Kofte.” Noe av dette gav han til Michel.

Vi vet ikke så mye om Aasel Aanetsdatter og Karen Larsdatter. Aasel var 34 år og ugift, mens Karen var en 53 år gammel enke. De ble altså begge tilfeldige ofre for rovmorderne Moses og Michel, til tross for at ingen av forbryterne hadde noe som helst imot dem personlig. Tvert imot bekrefta begge forbryterne at Aasel og Karen var gode mot dem, vaska for dem i arresten og renset sårene deres. De “dødslagne” tjenestejentene ble begravet på Skjervøy 29.november 1790.

Etter den grusomme handlingen på bårstue-loftet gikk Moses og Michel ned i bårstua der de kledde på seg klærne. Med jernboltene klarte de å åpne ei kiste, og Moses tok ut en høvel, ei øks og to gamle skjorter. Deretter gikk de ned i arresten og tok med seg den maten de hadde etterlatt seg der tidligere på natta. I kjelleren fant de oster, “1 fiin stumpe Brød”, og ei flaske brennevin.

Det var snø på marka, så Moses og Michel valgte å følge fjæra nordetter Rotsund-landet om lag “en Fiærdings Vej” for ikke å etterlate seg spor. (1 fjerding= 1/4 mil). Utpå dagen gikk de opp mot skogen og tok seg inn i ei stue (ei bu) hvor de slo seg til ro til det igjen ble mørkt. Natt til mandag kom de til Rotsundelv, men nå var de så forfrosne og trøtte at de måtte gjøre opp varme. De holdt seg i ro her ei stund, men tirsdag morgen merket de at folk søkte etter dem, så de “begav sig længre til Fields” ( antakelig oppover Rotsunddalen). Å begi seg til fjells på denne tida av året var umulig, så de snudde og gikk ned i Rotsunddalen igjen, nesten til sjøen. Natt til torsdag brøt de seg inn i ei bu ved Rotsundelva hvor Moses fant et par votter, et par lester, ei tinnflaske og en pengepung med 6 skilling i. Om natta gikk de til sjøen, fant en båt i fjæra og begynte å ro sørover Rotsundet, over Lyngen og ut til Porskevika ytterst på Lyngenhalvøya. I Porskevika stod en gamme (som fiskerne antakelig brukte mens lina stod).Her overnatta de, og de holdt seg i ro her til natta kom før de fortsatte rundt Lyngstua og videre sørover. Lørdag morgen kom de til en liten fjord som de ikke visste navnet på. Her bodde “en Find som de ikke kiendte”, og her ble de til søndag ettermiddag. I ly av adventsmørket rodde de så videre sørover til de mandag kveld kom til til Rya (“et Sted strax nordenom Bentsjorden”) der de tok inn hos en mann som het Elias. Her ble de til onsdag før de gav seg i kast med Malangen.

De kom ikke lenger. På Malangen ble de fakket og ført til proprietærgården på Bentsjord der de satt noen dager før de ble ført tilbake til arresten på Sør-Rotsund. Det må ha vært rundt 1.desember i det Herrens år 1790.

Vi vet ikke mye om hvordan ettersøkninga var organisert, men man må anta at lensmann Gamst ledet ei betydelig gruppe av menn fra Rotsund-distriktet, og at lensmanns-folkene relativt lett kunne følge sporene etter dem . Det framgår ikke av rettsreferatet hvem som pågrep flyktningene på Malangen litt over ei uke etter drapene, men sannsynligvis var det folk fra Rotsund som hadde fulgt sporene hele veien.

Nå var situasjonen ytterst alvorlig for Moses og Michel. Tyveriene de var dømt for, ville de nok kommet levende fra etter ei tid i arresten. Nå hadde de to grufulle drap på samvittigheten, og ingen 1700-talls rett ville kunne la dem få beholde hals og hode. De kunne imidlertid ikke bli framstilt for retten før sommeren, og fram til den tid måtte de sitt i fangehullet på Sør-Rotsund hele den lange, kalde vinteren, påsatt lårjern, halsjern og handjern.

Denne gangen fikk madam Hysing streng beskjed fra fogden om ikke å la dem unnslippe igjen. Hennes fullmektig,gjestgiver Hans Klæboe på Lyngseidet, bad da proprietær Wasmuth på Karnes om å få låne noen fangejern. Wasmuth, som ikke var noen enkel mann å ha med å gjøre, nekta, og Klæboe klaget til fogd Holmboe over dette.(Ytreberg).