Luthersk læstadiansk

De Luthersk læstadianske retninger

Omkring århundreskiftet (1900) oppsto det uenighet mellom den samiske predikanten Erik Johnsen (1842-1941) fra Manndalen i Kåfjord og de førstefødtes predikanter. Erik Johnsen virket som predikant allerede fra slutten av 1860-årene, og frem til ca. 1900 sto han i nær kontakt med Raattamaa og forsamlingen i Karesuando. Etter hvert fikk han imidlertid et annet syn på enkelte lærespørsmål, bl.a. i synet på dåpens forhold til frelsen og på Moderforsamlingens autoritet.

For Erik Johnsen og hans tilhengere førte granskningen av Bibelen og de lutherske skrifter til at man fremhevet dåpens absolutte nødvendighet for frelsen. Dette gjorde at han brøt med de førstefødte og under hans ledelse utviklet den læstadianske vekkelsen i Nord-Troms et mye tettere forhold til Den norske kirke. Det resulterte i at lyngenretningen kom til å legge mindre vekt på læstadiansk læretradisjon og betonte i stedet sin forankring i den lutherske teologi. Retningens eget navn har derfor vært «Den luthersk-læstadianske menighet» og de lutherske bekjennelsesskrifter har fått en særlig betydning i denne tradisjonen. Særlig har Konkordieboken en viktig stilling som læremessig grunnlag for Lyngenlæstadianismen. Boken inneholder de viktigste læredokumenter fra reformasjontiden og er i sin helhet bekjennelsesskrift for Den svenske kirke. Bare enkelte deler av boken gjelder som bekjennelsesskrift for Den norske kirke.

En mulig grunn til Lyngenlæstadianernes nære samarbeid med Den norske kirke, kan ha vært ønsket om å demme opp for dannelsen av frikirker i distriktet. På slutten av 1800-tallet var bl.a. baptistene særlig aktive i Troms, og Erik Johnsens syn på dåpens nødvendighet har antagelig tatt farge av kampen mot frikirkene. Hjemmedåp og nød-dåp har derfor vært vanlig blant Lyngenlæstadianerne, mens for de andre læstadianske retningene har man i mindre grad betont dåpen og heller fokusert på omvendelsens nødvendighet idet en har regnet med en særskilt nådens ordning for mindreårige barn.

Forsamlingsmøtene for Lyngenlæstadianerne er i form ganske lik andre læstadianske retningers møter. En viktig forskjell er imidlertid at man som regel ikke leser en preken av Læstadius, men heller av Luther. Dette skjer før predikanten holder sin egen frie preken over en bibeltekst. I det hele tatt er Luthers skrifter viktigere enn Læstadius’ skrifter for Lyngen-læstadianerne. Et annet særtrekk er at den såkalte «rørelsen» i møtene er blitt langt mindre vanlig innenfor Lyngenretningen enn i de andre læstadianske forsamlingene. Årsaken er frykt for at rørelsen skal bli en form for «gjerningsrettferdighet». Som lutheranere ønsker en å betone at frelsen kommer ved troen av nåden alene, ikke gjennom menneskeverk.

Hovedområdet for retningen er Lyngen og Nord-Troms, men man har mindre forsamlinger også i Finnmark og i Sør-Troms. Det viktigste samlingsstedet for Lyngenretningen er i Skibotn der et forsamlingshus ble bygd i 1895. Det har blitt utvidet flere ganger siden og ble også vigslet til kirkelig bruk i 1931. I eldre tid var Skibotn et viktig sted fordi det var en stor markedsplass, og fortsatt holdes der stevner som kan samle et tusentalls mennesker. Ved slike stevner samles også predikantrådet, dvs. de mest sentrale predikanter innen bevegelsen. Da settes det opp reiseruter for de steder predikantene skal besøke i løpet av det kommende halvåret. Når reisepredikantene kommer til disse forsamlingene, holdes det gjerne større stevner som kan samle flere hundre mennesker til bønn, salmesang og forkynnelse. Ved de offentlige møtene bruker man Landstads gamle (ureviderte) salmebok. Ved mer uformelle sammenkomster benyttes ofte en sangbok som forsamlingene selv har utarbeidet. Den kalles Vekter-ropet og inneholder også åndelige sanger skrevet av nordnorske, finske og svenske læstadianere. Det finnes også en rekke utgivelser av predikantenes taler, og Erik Johnsens prekener har en særlig posisjon innenfor Lyngenretningen.

På begynnelsen av 1990-tallet oppsto det uoverensstemmelser innen Lyngenretningen. Uenigheten gjaldt dels teologiske spørsmål (f.eks. i synet på Bibelens skapelsesberetning) og dels etiske normer (f.eks. synet på skilsmisse og gjengifte). Det var også intern strid i synet på autoritet og lederskap. Uenigheten førte til at bevegelsen ble splittet opp. Begge grupperingene benevner seg selv som luthersk-læstadianske, men man holder sine møter i adskilte forsamlinger. Det er blitt gjort mange forsøk på forsoning mellom partene, et arbeid som fortsatt pågår.

Den såkalte «liberale» fløy av Lyngen-retningen utgir bladet Under vandringen. Den mest konservative grupperingen som står sterkest i indre deler av Lyngen (f.eks. i Birtavarre) har utgitt sin egen sangbok, Det gamle vekterrop. De har også stått for en rekke nyutgivelser av eldre utgaver av Luthers egne skrifter.